Ja, dette hauket en lystig forbipasserende til oss på toppen av Korgfjellet en vakker sommerkveld i 1965; der vi sto over et dampende Edsel-motorrom og ventet på å kunne fortsette. Å bruke fingeren var den gangen ikke veldig vanlig, men vi hauket tilbake. Med en ordlyd som knapt passer seg å bruke her…

Foranledningen var hjemtur fra jobb i Bodø til Levanger, i nyanskaffet Ford Edsel 1958-modell. Det skulle bli en både langvarig og krevende reise, selv om vi var særdeles heldige med været. Noe positivt var det tross alt!

Av pekuniære årsaker gjorde jeg som så mange andre den gangen, annonserte etter leilighetspassasjerer; folk som skulle samme vei, og som dermed var med og spleiset på bensinen. For en Edsel gikk jo slett ikke helt gratis – en fet V8 på like under sju liter og med 345 hk krevde jevnlig (og raus) foring!

Da vi i strålende julisol startet fra Bodø en torsdags formiddag, satt et godt voksent par i baksetet; hun med en diger brødboks med ferdigsmurt niste på fanget, han med hendene foldet og høyt humør. Ved siden av meg i forsetet satt en atskillig yngre lærer, med gitar og – skulle det vise seg – et ganske uslitelig humør (heldigvis!) han også.

Og humør kom godt med. Bodø-Levanger var en tøffere kjøretur den gang enn nå, men selv da burde vi ha nådd målet sent på kveld samme dag. Slik skulle det ikke gå, og da er vi tilbake igjen til bilen.

Ikke var den veldig gammel, ikke var den veldig mye kjørt, og veldig bra så den ut. Jeg byttet den til meg hos daværende eier som bodde litt utenfor Bodø, og hvis paulun ikke sto i noe rimelig forhold til bilens klasse…

Der og da var vi imidlertid begge svært fornøyde – jeg, fordi jeg jo visste at en Edsel 1958 var en bil av et helt annet kaliber enn min langt mer folkelige (og vesentlig mer kjørte) Ford Custom 300 av samme årgang; han, fordi han nok var klar over at Edselens kompliserte automatkasse sang på siste verset etter å ha vært kjørt tørr for olje…

Derimot er jeg ikke sikker på at han visste om en annen liten skavank ved bilen, som på vår ferd sørover skulle bli langt mer plagsom – et kjølesystem som var tilnærmet ikke-fungerende.

Den lystige trubadur i forsetet skulle nemlig ikke få holde på veldig mange mil, før det måtte stanses for å finne vann i nærmeste bekk eller myrhull. Altså kort pause, henting av vann og turen gikk videre. Noen få mil før neste etterfylling. Og neste…

Allerede opp Saltdalen etter Rognan begynte jeg å grue til det beryktede og meget bratte Korgfjellet ved Mo. Hvordan i huleste skulle vi klare å komme opp den stigningen uten å koke?

Med tallrike stopp, og etter hvert tømt nisteboks hos paret i baksetet, som etter hvert heller ikke i nevneverdig grad bidro til samtalen om bord, nærmet vi oss ikke den fryktede stigningen før klokka nærmet seg midnatt, så gjennomsnittshastigheten så langt var – mildt sagt – lite imponerende.

På vei inn mot foten av stigningen fylte jeg radiatoren en siste gang, ba en stille bønn, tok rennafart så det holdt, og suste oppover fjellsiden så grusspruten sto som en haglskur både under og etter bilen! Mye amerikaner med mye fart holdt lenge, men litt før toppen lurte sidepassasjeren på om jeg ikke kanskje burde stoppe; det begynte å bli så inn i helsikes varmt under føttene hans!

Det hintet tok jeg på alvor, og svingte av daværende riksvei 50 for en stans. Panseret ble åpnet, og der sto vi i en sky av damp og tittet molefonkent ned på V8-eren. Det var i dette sannhetens øyeblikk at den lystige forbipasserende interpellerte om forgasserens tilstand.

Det måtte ventes litt igjen, før vi kunne begi oss til nærmeste vannpytt for å etterfylle et knastørt kjølesystem.

Startet igjen, og så fikk jeg den geniale idé da vi rundet toppen av fjellet at jeg jo kunne stanse motoren, og dermed spare både kjølesystem og bensin ned den lange utforkjøringen som lå foran oss.

Det var veldig kort fra tanke til handling, og uten servostøtte noe sted bar det utfor. Man kan si at det akselererte ganske friskt uten V8 også nedover Korgfjellets sørside! Og mer og mindre uten kontroll også dessverre – å være uten servostyring var en fullstendig annen opplevelse enn jeg hadde trodd, men det var for ingen ting å regne mot å mangle bremseservo!

Det gikk med andre ord fortere og fortere, og det gikk ganske bredt også, av og til. Det var vel nærmest i siste liten at jeg rakk å få startet motoren og få opp bremsetrykk før det bar helt rakt åt skogen!

I ettertid har jeg også skjønt bedre hvorfor det kom så mange rare uttrykk fra baksetet under denne ferden…

Kanskje var det heller ikke så mye å undres over at mine leilighetspassasjerer valgte å forlate Edselen på Majavatn stasjon rundt klokka 09.00 påfølgende morgen for å ta toget videre derfra. Av en eller annen merkelig grunn kunne det virke som om de opplevde NSB som hakket tryggere…

Og kjølesystemet? Jo, testet etter ankomst Levanger, viste det seg at radiatoren lakk omtrent som en tesil…