Vår ”Tour de Nordkalotten” er i mål. I løpet av fem dager tilbakela vi i Volvo’n 3193 kilometer, med et gjennomsnittsforbruk på 0,67 liter pr. mil – og en snittfart på 75 km/t (som vi hovedsakelig kan takke de flotte veiene i Lappland for – både på finsk og svensk side).

De siste etappene var 552 kilometer fra Rovaniemi til Storuman i svensk Lappland, og ”sjarmøretappen” på 542 kilometer fra Storuman til mål; Levanger.

Hva opplevde vi på turen? Mengder av natur; dramatisk, voldsom og nesten mer enn øyet kan fordøye i Norge; rolig, bølgende og myk, men også vakker, i Lappland.

Dramatikk, som vi faktisk hadde ventet oss litt av, i alle fall? Absolutt ingen ting. Sol og stort sett blå himmel dag ut og dag inn, ikke en gang den minste lille kolonnekjøring. Det mest dramatiske var vel at det ble kaldt på fingrene når vi fotograferte på Sennalandet og Kvænangsfjellet i 20 – 25 minusgrader…

Dyreliv, som vi ventet oss mye av? Se overskriften – fra Steinkjer til Narvik så vi ca. 29 elg, de aller fleste solbadet i varierende avstand fra veien, og lot seg slett ikke forstyrre av glissen E6-trafikk. I Nord-Troms, Finnmark og Lappland opplevde vi i tillegg nesten samme antall rein, altså ikke de store flokkene her heller.

Til gjengjeld var de fleste av dem på eller like inntil kjørebanen, og ved et par anledninger var det ikke langt unna at det kunne blitt reinskav til middag!

Mat, ja. Udramatisk og bra, den også – hele veien. Likevel løfter vi glasset litt ekstra høyt for Qa (uttales Kua, ja!) Spiseri på kaikanten i Hammerfest for en fremragende biff av indrefilet til en pris som alene løftet matgleden et godt ekstra hakk – keep up the good work!!

Hotell Toppen i Storuman i svensk Lappland var forresten ikke vest i matveien, det heller… Eller Vert’n i Lierne, på vei inn i Norge igjen.

Veiene, da? Som tidligere beskrevet to ytterpunkter: Knapt utholdelig på lange strekninger av E6 i Norge; nesten eventyrlig flotte veier i Lappland – og spesielt i Finland, fra grensen og videre ned til Bottenviken og inn i Sverige (til nesten like fine veier).

Så opplevde vi vinterførets gleder. Vi vasket en ufattelig møkkete bil i Nordkjosbotn på vei nordover, fullstendig overdynket av saltsørpe. Uten salting var Volvo’n like ren da vi noen dager senere kjørte inn i Norge igjen ved Formofoss. Derfra tok det imidlertid ikke mange mil før den igjen hadde påtrengende behov for vask.

Gjennom Nord-Troms, Finnmark og Lappland kjørte vi store deler av turen på is eller hardpakket snø. Med god bil og gode dekk var det overhodet ingen dramatikk med dette heller, i hvert fall ikke mer enn det stabilitetssystemet lett og nesten umerkelig tok oss ut av. Og vi slapp farlig sikthindrende saltskyer ved forbikjøringer…

Man kan saktens spørre seg hva som er best – vinterføre og piggdekk, eller saltsørpe og piggfritt? Vi vet jo hva vi ville ha valgt…

Og bilen, da? Ingen dramatikk der heller. En veldig bra partner på langtur med seter som bare må oppleves – finnes det noen særlig bedre? Lett tilårskomne kropper fullstendig uberørt etter en slik intensiv langtur forteller om én ting: Kvalitet! Men mer om Volvo’n senere!

Kjøreturen til Nordkalotten er delvis sponset av Volvo.