60 år som bileier, og nesten like mange som biljournalist – klart slikt skaper minner! Nå vil jeg dele noen av dem med leserne av bilstoff.no
Noen biler husker jeg bedre enn andre. Denne gangen handler det om Fiat 126 – eller den gangen Ringeriksbussen føyk forbi meg i motbakkene opp mot Sollihøgda.
Saken var først publisert på Broom.no
Av Frank Williksen
Det handler altså om en virkelig småbil, og om en temmelig saktegående erfaring med en Fiat 126 i 1974-utgave.
Lille Fiat 126 ble lansert på bilutstillingen i Torino i oktober 1972 som en arvtaker etter klassikeren Fiat 500. Målene var deretter – da jeg testet den i 1974, beskrev jeg den som «så liten at den bare av den grunn vakte betydelig oppsikt hvor enn den kom!
Så liten er den at man fristes til å tro at konstruktørenes utgangspunkt har vært «Lag verdens minste bil».»
Selv syntes jeg at følgende beskrivelse var svært så dekkende: «Når man har kledd den på seg og festet sikkerhetsselene, er illusjonen av hva vi kan kalle «motorisert ryggsekk» aldeles fortreffelig.
Fiats betydelige kompetanse på småbiler kom tydelig til syne i denne lille bilen, som de fleste jeg traff gjennom min test-uke syntes var «en pen liten bil».
Ganske minimalistiske forhold for sjåføren her.
Hard kurvekjøring? Ha!
Den hadde imidlertid sine helt klare begrensninger, noe jeg anførte som en god grunn til å tenke seg godt om før man signerte kontrakten. Dette var en bybil i ordets rette forstand, selv om fabrikken mente noe mer enn som så i sine brosjyretekster.
Først og fremst svært beskjeden motorkraft, og ytterst sparsom komfort bidro til dette. Kjøreegenskapene var heller ikke helt konge: «Kort akselavstand og en meget stiv bakfjæring gjør sitt til at bilen tåler svært lite provoserende veibane før den oppfører seg heller «stumpete». Og det er jo, som kjent, temmelig slitsomme tilstander,» skrev jeg i Alle Menns Blad, og fortsatte: «Å snakke om hard kurvekjøring i forbindelse med denne bilen er i grunnen temmelig bort i tåka, men det får da i alle fall opplyses at i den grad dette fant sted, tok den det fint – også uten synderlige krengningstendenser.
Det kunne se ut som om designernes oppgave hadde vært å lage verdens minste bil – i så fall lyktes de ganske godt!
Hekkmontert og luftkjølt motor
Jeg fikk den også til å slippe bak, hvilket en tid syntes tvilsomt. Da kom den med et solid forvarsel, og deretter kom hekken seilende, trutt og rolig – og aldeles problemfri å jage på plass igjen.
En artig, om enn sikkerhetsmessig tvilsom særegenhet, var for øvrig at bremsepedalen raget klart høyest i været av de tre pedalene. Trangt som det var, var ikke dette noen fordel for reaksjonsmuligheter og sikkerhet…
Motoren i Fiat 126 var en hekkmontert luftkjølt 2-sylindret sak, med største effekt 23 hk og drift på bakhjulene. Maksimalt dreiemoment innfant seg på støyende vis med 39,2 Nm ved 3.400 omdreininger. Dette var i seg selv et sterkt argument for å henlegge all ferdsel med bilen innenfor bygrensene.
Atkomsten, og baksetet i seg selv, var definitivt ikke noe for pensjonister!
Bussen raste forbi – oppover bakke!
Her var det ikke mye å stille opp med, selv om bilen jo var lett. Akselerasjonstallene bekreftet dette. 0-80 km/t ble oppgitt til å kreve ca. 24 sekunder, og egen erfaring fortalte at dersom man skulle prøve seg på 100 km/t, så måtte man regne med at minuttet gikk med. Og «det er for øvrig hardt sagt å bruke uttrykket akselerasjon om det som foregår fra rundt 70 km/t og oppover, men skitt la gå…» skrev jeg videre.
Det store øyeblikket for bilens (mangel på) ytelser, kom den dagen jeg ga alt som fantes i bakkene opp mot Sollihøgda – og en fullastet Hønefoss-buss fra Engeseth Busslinjer bare raste forbi meg. Fantes det et hull i bakken jeg kunne svinge ned i? Nei dessverre, der satt jeg til spott og spe for unge baksetepassasjerer i bussen…
Viktig å huske choken
Med så elendige ytelser, skulle man kanskje forvente at bilen nærmest klarte seg med bensindamp, men nei – importøren oppga et forbruk ved landeveiskjøring på 0,67 l/mil, og i byen 0,75 l/mil.
Som vanlig var den gangen, hadde også denne bilen manuell choke. Å bruke denne var stort sett avgjørende for om man skulle få start i det hele tatt når motoren var kald. Med choken ga man en litt eller mye fetere blanding, med større andel bensin i forhold til luft, og dermed var også starten sikret. Så var det selvsagt viktig å huske å skyve choken av når motoren begynte å bli varm, ellers fikk man svi på bensinforbruket…
I bagasjerommet foran ville man kanskje få plass til en ikke alt for stor matpakke – kanskje ikke…
Tvilsom komfort
Bilen fikk ros for en trivelig kupé, selv om den utstyrsmessig hørte hjemme blant de mer spartanske. Plass var det heller ikke i overflod: «Bilen er registrert for fire voksne, og ut fra den kjensgjerning må baksetet bedømmes, og da holder det ikke mål. Her kan i høyden to barn sitte noenlunde bra. Selv én voksen vil finne situasjonen temmelig tvilsom her bak i løpet av ganske få kilometer. Takhøyden er ikke mer enn den absolutt må være, og beinplass er åpenbart mangelvare.
Bagasjerommet – som ligger foran – er så lite, og fylt med så mye forskjellig, at det vanskelig lar seg bruke i særlig grad.»
Alt annet satt til side, var det nok likevel bilens ytterst tvilsomme komfort jeg var mest kritisk til den gangen, noe jeg fikk bekreftet til de grader under Speedway-VM i Katowice i Polen noen år senere. På finaledagen ble jeg hentet på hotellet av en dame fra arrangøren. Hun hadde allerede hentet tre andre som skulle samme sted, så jeg ble altså fjerde passasjer. Og bilen var, nettopp, en Fiat 126. Hvordan denne transporten var fysisk mulig lurer jeg ennå på. Også i lys av at damen kjørte som om hun hadde stjålet både bil og bensin!
«Komfort er det lite av i Fiat 126», fastslo jeg.
Bildet gir et godt inntrykk av hvor liten denne bilen faktisk var.
Primitivt varmeanlegg
«For det første er motorlyden inne i bilen meget fremtredende. Under akselerasjon hører man jo mest. Da kommer det en brummelyd som faktisk indikerer at noe er i ferd med å skje. Dette noe venter man forgjeves på, og bare lyden blir tilbake.
Særlig ille blir det når man åpner for varmeapparatet, som i all sin enkelhet er basert på motorvarmen. Ved åpning av dette spjeldet øker lydnivået betydelig.
Om varme – og ventilasjon – er det ellers litt av hvert å si. Varmeanlegget er svært primitivt, og det er på ingen måte lett å mikse den varmemengde – eller den friskluft – man vil ha, og deretter få ledet den dit man ønsker,» skrev jeg videre om komforten i bilen.
Liten var bilen, men det var sannelig motoren også…
Antikvert gummiknott
Litt ros vanket det også. Bilen fikk pluss i boka for prima finish både ut- og innvendig, bra polstret dashbord – og «overbevisende utstyrsdetaljer som blendfritt speil og intervallinnspilling på vindusviskerne. Dette er ting man ofte ikke finner på langt dyrere biler.» Det siste punktet ble imidlertid litt skjemmet ved at «man har virkelig forsøkt å bruke sparekniven på spylerne, der man bare har slengt fra seg den i dag temmelig antikverte gummiknotten midt på dashbordet. Funksjonen er også temmelig svak.»
Nesten halvmeteren smalere enn Golf
Hvor liten denne bilen faktisk var, er det i dag nesten vanskelig å forestille seg. Lengden var 3,05 m, bredden meget beskjedne knappe 1,38 m og høyden 1,34 m. På 12 tommers stålfelger satt 135 x 12 radialdekk.
Noen nøkkeltall ellers:
Drivverk: Bakhjulsdrift, 4-trinns manuell girkasse der 1. gir var usynkronisert (trivdes best med dobbeltclutching).
Svingradius: 4,3 m
Vekt kjøreklar: 670 kg
Tillatt totalvekt: 920 kg
Bagasjerom: 100 liter
Bensintank: 21 liter
Toppfart: Ca. 105 km/t
Pris, lev. Oslo: 17.950,- Omregnet etter konsumprisindeksen ville dette tilsvare ca. 137.000 blanke 2023-kroner.
Dagens Fiat 500 til sammenligning:
Lengde x bredde x høyde: 3,63 x 1,75 x 1,53 m
Vekt kjøreklar: 1.290 – 1.330 kg
Motor: Elmotor, 118 hk
Rekkevidde: Opptil 320 km
Akselerasjon, 0 – 100: 9 sekunder
Toppfart: 150 km/t.
Pris: Fra 320.000 kroner.
