Etter å ha jobbet som biljournalist i nærmere 60 år, har jeg testet et stort antall biler i inn- og utland. Noen biler husker jeg bedre enn andre, og jeg deler gjerne minner med Bilstoffs lesere.

Denne gangen handler det om første generasjon Volkswagen 411 – «hekkmotorkjempen», som den gjerne ble kalt.

Av Frank Williksen  Fotos: VW og Møllerarkivet

Etter flere tiårs suksess med luftkjøling og hekkmotor, først og fremst representert ved den fantastiske Bobla, og de litt større søsknene 1500 og 1600, var det mange VW-entusiaster som hadde store forventninger til den nye store familiebilen som var annonsert.

Luftkjølt hekkmotor

Da 411 ble lansert mot slutten av 1968, var dette også Volkswagens største personbil til da, og med den største motoren. Bilen kom som sedan med to eller fire dører, og som stasjonsvogn. Designet høstet mye ros, men så var det da også Pininfarina som hadde stått for streken.

Teknisk hadde Volkswagen holdt seg beinhardt til sitt opprinnelige grunnkonsept: Luftkjølt hekkmontert boxermotor med drift på bakhjulene. Størst tyngde var det da også over bakakselen – 55 prosent mot forhjulenes 45 prosent.

Bagasjerommet foran var stort og slukte mye. I tillegg var det litt plass bak baksetene.

145 km/t

Bilen var ellers en liten bagasjekjempe. Bak baksetene var det et disponibelt rom på ca. 170 liter, og med 400 liter i hovedbagasjerommet under panseret foran hadde man mye å gå på.

Spesielt for bilen var ellers det flate gulvet, som ga en helt annen opplevelse for baksetepassasjerer enn det man tradisjonelt var vant til, med en høy og plasskrevende mellomakseltunnel.

VW 411 hadde et moderne understell med uavhengige oppheng på alle fire hjul, og en bakstilling etter Porschemønster. Fra starten av kom bilen med en 1,7 liter 4-sylindret boxermotor med doble forgassere og en effekt på 68 hk. Toppfarten var oppgitt til 145 km/t, som absolutt var av det akseptable slaget den gangen.

Minnerikt!

Jeg husker Volkswagen 411 godt av flere grunner, men den viktigste er selvsagt at bilen ble den første nye bilen jeg eide. Jeg kjøpte den i 1969 – og med 1969-modellen kom noe så avansert og moderne som Bosch DJetronic elektronisk bensininnsprøytning. Den kom også med mer krefter, 68 hk var blitt til 80 hk – og det var et av de viktige argumentene for mitt valg den gangen.

Dessverre skulle det vise seg at driftssikkerheten med det nye innsprøytningssystemet var langt fra noe å skryte av. Den mest minnerike opplevelsen i så måte, var under en Danmarksferie i 1971.

Bilen gikk – i alle fall

Jeg husker godt at jeg gledet meg som det berømte lille barnet til å slippe kreftene løs på gode danske veier, og få oppleve hva bilen virkelig var god for. Som fartsetappe ble valgt det siste strekket på noen mil inn til Frederikshavn sørfra.

Det ble et antiklimaks som fortsatt sitter i. Hvor hardt jeg enn tråkket på gasspedalen, var det platt umulig å få noe særlig mer enn 110 km/t ut av bilen. Den positive siden var selvsagt at bilen i alle fall gikk; vi slapp å få full stans.

Sidevindfølsom

Et kjapt verkstedbesøk etter hjemkomsten hjalp godt på dagsformen, og her avslørte 411 en virkelig nyhet: Diagnosekontakten. En ikke lite stolt verksmester bøyde seg inn over det åpne «panseret» og plugget inn en flerpolet stikkontakt som skulle avsløre hva som var feil. Og som faktisk gjorde det …

Og rett skal være rett, bortsett fra Frederikshavn-ankomsten, oppførte min 411 seg aldeles eksemplarisk under vår Danmarks-ferie. Nevnes bør det likevel at jeg ved et par anledninger opplevde en følbar sidevindfølsomhet; i Danmark er det ganske flatt, og det blåser ofte friskt …

Ikke uventet, ble stasjonsvognutgaven populær.

Lighter!

På veien var VW 411 en trivelig opplevelse, med et lite fradrag for nettopp sidevindfølsomheten. Førerplassen var en av bilens gode sider. Man satt ganske høyt, med god sikt i alle retninger. Selve førersetet var bra, selv om støtten sideveis nok kunne vært bedre.

Et dashbord med treimitasjon dekor var dominert av to store klokkeformede instrumenter, speedometer til venstre, elektrisk ur med tankmåler til høyre. På toppen av dashbordet, midt på, tronet askebegeret, selvsagt supplert av lett tilgjengelig lighter til høyre for radiobraketten.

Nesten latterlig

I daglig kjøring var et stort ratt og en rett, lang girspak som skjøt rett opp fra gulvet, de to viktigste operasjonselementene. Mangel på styreservo var forklaring god nok på rattdiameter som i en buss – og rattet var ikke belemret med noen form for brytere, for ikke å snakke om kollisjonsputer, som ennå var langt inne i fremtiden.

Dette fartet vi altså rundt med – og stortrivdes, for å være helt ærlig. De 80 hestene som er nevnt, var ved inngangen til 1970-årene en helt akseptabel effekt for en rommelig familiebil av denne størrelsen. Toppfarten var – med dagens mål – nesten latterlig med sine 145 km/t, og enda mer latterlig var selvsagt akselerasjon fra null til hundre på gode 17 sekunder. Men med den veistandarden som fortsatt var rådende i kongeriket Norge, var det sjelden man satt og lengtet etter «litt ekstra».

Førermiljøet i VW 411 var det lite å utsette på – og elektronikken var for alvor på vei inn i bilene (bildet nederst).

Gode seter

Komforten var dessuten fin, og ble enda bedre med litt last i bagasjerommet foran. Motoren plassert bak var en ekstra fordel for det innvendige støynivået.

Volkswagenwerk hadde lagt seg i selen for å levere et trivelig interiør i bilen, og 411 presenterte seg med bra finish i detaljene, gode seter og materialvalg det gikk an å nikke anerkjennende til.

Tilleggsvarmer

Noe av det som ellers imponerte meg med VW 411 var utstyrsomfanget, som var av det litt uvante slaget i 1969. Bilen hadde ingen av de tidligere så velkjente ventilasjonsvinduene – små trekantvinduer i forkant av fordørene, men leverte bra ventilasjon uten duggproblemer også uten disse.

Metallic lakk ble levert uten pristillegg, om jeg husker rett; det var radialdekk, tepper på alle gulv, elektrisk ur, tilleggsvarmer fra Eberspächer og varmetråder i bakruten. Spesielt tilleggsvarmeren nikket alle med Boble-erfaring særlig anerkjennende til!

Ble en parentes

Dessverre ble nok VW 411 lansert minst 5-10 år for sent til å bli en suksess. Bilen kom på et tidspunkt da Volkswagens hellige oppskrift med luftkjølt boxermotor bak og bakhjulsdrift raskt var i ferd med å gå ut på dato.

411 – og etterfølgeren 412, som kom i 1972 – ble derfor bare en parentes i VW-historien, og den siste VW 412 rullet av samlebåndet allerede i 1974.

I løpet av seks år ble det produsert totalt snaut 370.000 biler av Type 4, ikke veldig mye å skryte av.

 

Noen tall

Volkswagen 411, 4-dørs sedan 1969-modell:

Motor: Luftkjølt boxermotor, 1,7 liter, montert bak. 80 hk, maks dreiemoment 125 Nm.

Drivverk: Bakhjulsdrift, 4-trinns manuell girkasse.

Dekk: 155 SR 15, slangeløse

Lengde x bredde x høyde: 4,53 x 1,64 x 1,49 m

Akselavstand: 2,50 m

Egenvekt: 1.040 kg

Tillatt totalvekt: 1.470 kg

Bagasjerom: 570 liter (400 liter foran, 170 liter bak bakseter)

Akselerasjon, 0-100 km/t: 17 sekunder

Toppfart: 145 km/t

Bensinforbruk, blandet kjøring: 1,08 l/mil.