På 1950-tallet holdt drosjene på Gjøvik til på Gamletorvet, og ofte sto en skinnende Nash der. Og en like skinnende Plymouth. De mer bilgærne av oss siklet og skravlet. Den fineste var nok Nash´en. Det var tider, det …
Bildet øverst: Et forsøk på bedre aerodynamikk kom i denne 600 Airflyte fra 1949. Den var tidlig ute med nyheten pongtongkarosseri.
Av Stein Bekkevold (Alle fotos er fra Nash Archive)
Nash Motors Co hadde base i Kenosha i Wisconsin fra 1916 til 1937. Fra 1937 til 1954 var de bilavdelingen til Nash-Kelvinator, særlig kjent for kjøleskap og sånt – navnet henspiller på mannen med temperaturskalaen, Lord Kelvin.
Og bilen har navn etter ingeniøren bak den; ikke mange bilmerker har slik autentisitet – bare Ford, Morgan, Austin, Bentley, Buick, Rolls Royce, Chrysler, Citroën, Peugeot, Tucker, Hudson, Dodge og andre raringer …
Selvbærende
Men salget fra småselskap som Nash stupte etter 1950 – knuget av tyngden til De tre store (GM, Ford og Chrysler). Disse hadde skaffet seg unike fordeler i produksjon, distribusjon og finanser. Derfor fusjonerte Nash med Hudson, til American Motors Co (AMC).
Nash fortsatte der fra 1954 til 1957. Tekniske nyvinninger var bl.a. et varme- og ventilasjonssystem fra 1938, det er fortsatt i bruk, et fint selvbærende karosseri i 1941, sikkerhetsbelter i 1950, første amerikanske småbil i 1950, og en tidlig «muskelbil» i 1957.
1922 Nash Tourer, som solgte godt selv om den var tung og hadde en svak tosylindret (!) motor.
1916
Nash Motors startet altså i 1916 ved at GM-president Charles W. Nash sa opp og kjøpte T. B. Jeffery Co. Deres mest kjente bil var Rambler, masseprodusert i Kenosha alt fra 1902(!).
Modell 671 fra 1917 ble den første Nash. Salget i 1918 ble faktisk hele 10 283 biler. Flere modeller kom i 1919, og salget økte til 27 081. Deres supertiår var en eneste lang suksess, som kom av kraftig fokus på å bygge biler «med ekte verdi og god pris, for et stort marked». Herr Nash´ eget ordtak.
Toppventiler
Charles Nash overbeviste sjefingeniøren i GM Oakland, finnen Nils Eric Wahlberg, om å flytte over. Den første Wahlberg-motoren kom i 1917 – med toppventiler, det hadde Nash lært hos Buick. Wahlberg skal også ha fått laget inn/ut-ventilasjon – det ble standard i mange biler: Nash´s Weather Eye kom i 1938, og sugde uteluft inn i et viftedrevet, fullfiltrert system. Der ble den varmet (eller avkjølt) og blåst inn i kupéen før den slapp ut via ventiler bak. Dette senket luftas fuktighet og utjevnet trykkforskjellene.
En annen ide var ulik sporvidde, den var smalere foran og dette ga økt stabilitet og bedre svingegenskaper. Wahlberg var forkjemper for vindtunneltesting, under 2. verdenskrig jobbet han og Ted Ulrich med modellen Airflyte.
Gi dem mer
Nash´s slagord på 1920- og 1930-tallet ble «Gi kunden mer enn prisen», og bilene levde opp til det. Nyhetene var også en nydelig rekkeåtter med overliggende kam, doble tennplugger og ni veivaksel-lagre – i 1930!
Ambassador Eight fra 1932 hadde dessuten synkronisert girkasse og frihjul, automatisk sentralisert chassissmøring, snekkedrevet styring – og hjulopphenget var justerbart fra førersetet! Flott og dyrt.
Store Two Door Airflyte 1950 med treliters rekkesekser var ganske lik Statesman-drosjen vi beglodde på torget, men var selvsagt var svart og hadde fire dører.
Sånn kan det gå
Nash kjempet for økt bilsikkerhet, og kom tidlig med firehjuls bremser. De fikk tidlig stor suksess hos publikum, og det gode salget ble et problem – måned etter måned ble alt solgt før det forlot båndet.
Nash var nå blitt hovedaksjonær i La Fayette Motors, som var startet i Indianapolis i 1920. De flyttet senere til Milwaukee og laget en stor, kraftig og dyr luksusbil. Viktige aksjonærer var Nash pluss forbindelser. LaFayette solgte ikke bra. Så i 1924 tok Nash over og la om til å bygge Ajax biler. Som etter hvert forsvant. Sånn kan det gå – og det gjorde det ofte.
Ny giring
I 1938 kom Nash, sammen med Studebaker og Graham, med vakuumdrevet gir. Dette kom fra Evans Products Co, og ble operert med en liten spak rett under radioen. I 1939 la Nash til termostat i klimaanlegget og forbedret Weather Eye.
De strømlinjede bilene fra 1939 og 1940 kom i tre serier – LaFayette, Ambassador Six og Ambassador Eight. I 1940 fikk de uavhengig oppheng og skrufjærer foran, og forbedret lys med nyheten sealed beam.
Nash 600 fra 1941 var den første masseproduserte bil uten separat ramme. Det ga lavere vekt og redusert luftmotstand – med god drivstofføkonomi.
Så var det slutt
Tallet «600» gjaldt biler med overgir, fordi de klarte 600 miles/966 km på én tank. De brukte 7,8 l/100 km og hadde et uvanlig styrings-/forhjulsoppheng med særlig lange kingbolter.Utilstrekkelig smøring ble fort et problem.
Nash fikk nye fronter og ny ytre pynt (dollarglis) fra 1942 til 1948. Ambassador hadde samme karosseri som 600, men på konvensjonell ramme, en tyngre løsning.
Produksjonen ble gjenopptatt i oktober 1945, med Ambassador på båndet. Da var Nash´ motorer bare seksere; de flotte åttesylindrede kom ikke tilbake. Dessverre. Ambassador hadde nå en syvlagret toppventilert 3,8 liters sekssylinders motor på 114 hk. Og et solid dreiemoment.
Og så var det slutt …
