Om du husker at det sto Adler på gamle skrivemaskiner har du helt rett; de laget det også, sammen med flotte motorsykler og dyre biler – fra 1901 til 1940 – da en mislykket kunstmaler ved navn Adolf H heller ville ha krigsmaskiner.
Bildet øverst: Da bilene skulle være «strømlinjet» på 1930-tallet kom denne 2,5 liter kabriolet, med linjer og farger preget av kunstretningen Art Deco. (Begge fotos: Adler)
Av Stein Bekkevold
Denne tyske fabrikken er fra 1880, og navnet betyr ørn – ørnen bygde sykler som femti andre også gjorde, pluss skrivemaskiner, motorsykler, kalkulatorer og en haug store og luksuriøse biler – først av deler fra andre – en av de største innkjøpte motorene var på hele ni liter (!); fra 1902 (da E Rumpler ble teknisk sjef) laget de også egne motorer.
Adler-bilene, løpskjørt av E og O Kleyer, som var sønner av selskapets grunnlegger H Kleyer, vant sammen med A Theves en rekke løp; alle bilfabrikker bygde nå løpsbiler for å bli kjent.
På 1920-tallet kjørte Karl Irion mange av dem; populære var 2,3 – 1,6 og 4,7 liter firesylinders og 2,6 liter sekssylinders – ingen brydde seg om forbruket.
Hydrauliske bremser
Noen få av Standard-modellene, bygget fra 1927 til 1934, hadde Gropius karosseri. Adler Standard 6, satt i produksjon i 1927, fikk 2,5 eller 2,0 liters sekssylindret motor, mens Standard 8 som kom et år senere – fikk 3,9 liter åttesylindret!
Og Standard 6, vist på Berlin Motor Show i oktober 1926, var først i Europa med hydrauliske bremser (Triumph 13/35 kunne leveres med dem i UK og Duesenberg i USA) – de hadde system ATE-Lockheed.
Trumpf 1,7 liter var en svært typisk, luksuriøs og diger Adler, her en fra 1934.
Vant på Le Mans
Like før 1930 var C Stinnes først til å kjøre verden rundt med bil, i en Standard 6. I desember 1930 ansatte de ingeniør Josef Ganz, sjefredaktør i Motor-Kritik, som konsulent. Tidlig i 1931 tegnet han en lett VW-prototyp med rør-chassis, midtmotor og uavhengig bakre oppheng med svingaksler. I mai 1931 døpte han den Maikäfer (Maibille).
Etter lederskifte i Adler ble prosjektet stoppet fordi deres nye tekniske sjef H G Röhr ønsket forhjulsdrift. Derfor kom på 1930-tallet modellene Trumpf- og Trumpf-Junior med én liters og 1,65 liters firesylindrede motorer – det var kanskje ikke lenger mote med enorme saker av massivt støpejern. Disse vant på Le Mans.
Wehrmacht krevde sitt
Adler hadde det med å bygge svært mange ulike modeller, etter hvert kom store motorer tilbake, toliters Favorit, treliters sekssylindrede Diplomat og noen toliters firesylindrede pluss 2,5 liters sekssylindrede modeller (noen med Karmann karosseri) – alle var nå blitt bakhjulsdrevet, og ble bygget frem til 2. verdenskrig da Wehrmacht krevde sitt ….
Den siste Adler var 2,5 literen fra 1937 – sekssylindret med sparsomme 58 hk. Med «strømlinjet» karosseri av P Jaray klarte den 125 km/t. Etter krigen ville ikke Adler ha mer bilbygging. Motorsykkel-bygging startet igjen i 1949 og gikk i åtte år, med MB 250S.
Som krigserstatning ble deres MC-design gitt til UK – da kom myten om at disse ble til Ariel og sånne. I økende grad fokuserte Adler nå på kontorutstyr – og ble senere innlemmet i Olivetti.
Og det var den bil-sagaen – en av de mange som forsvant inn i tåka…
