Adler – skrivemaskiner og mye mer…

Adler-2-5-liter-cabriolet-1
Share on facebook
Facebook
Share on twitter
Twitter
Share on linkedin
LinkedIn
Share on email
Tips en venn

Om du husker at det sto Adler på gamle skrivemaskiner har du helt rett; de laget det også, sammen med flotte motorsykler og dyre biler – fra 1901 til 1940 – da en mislykket kunstmaler ved navn Adolf H heller ville ha krigsmaskiner.

Bildet øverst: Da bilene skulle være «strømlinjet» på 1930-tallet kom denne 2,5 liter kabriolet, med linjer og farger preget av kunstretningen Art Deco. (Begge fotos: Adler)

Av Stein Bekkevold

Denne tyske fabrikken er fra 1880, og navnet betyr ørn – ørnen bygde sykler som femti andre også gjorde, pluss skrivemaskiner, motorsykler, kalkulatorer og en haug store og luksuriøse biler – først av deler fra andre – en av de største innkjøpte motorene var på hele ni liter (!); fra 1902 (da E Rumpler ble teknisk sjef) laget de også egne motorer.

Adler-bilene, løpskjørt av E og O Kleyer, som var sønner av selskapets grunnlegger H Kleyer, vant sammen med A Theves en rekke løp; alle bilfabrikker bygde nå løpsbiler for å bli kjent.

På 1920-tallet kjørte Karl Irion mange av dem; populære var 2,3 – 1,6 og 4,7 liter firesylinders og 2,6 liter sekssylinders – ingen brydde seg om forbruket.

Hydrauliske bremser

Noen få av Standard-modellene, bygget fra 1927 til 1934, hadde Gropius karosseri. Adler Standard 6, satt i produksjon i 1927, fikk 2,5 eller 2,0 liters sekssylindret motor, mens Standard 8 som kom et år senere – fikk 3,9 liter åttesylindret!

Og Standard 6, vist på Berlin Motor Show i oktober 1926, var først i Europa med hydrauliske bremser (Triumph 13/35 kunne leveres med dem i UK og Duesenberg i USA) – de hadde system ATE-Lockheed.

Trumpf 1,7 liter var en svært typisk, luksuriøs og diger Adler, her en fra 1934.

Vant på Le Mans

Like før 1930 var C Stinnes først til å kjøre verden rundt med bil, i en Standard 6. I desember 1930 ansatte de ingeniør Josef Ganz, sjefredaktør i Motor-Kritik, som konsulent. Tidlig i 1931 tegnet han en lett VW-prototyp med rør-chassis, midtmotor og uavhengig bakre oppheng med svingaksler. I mai 1931 døpte han den Maikäfer (Maibille).

Etter lederskifte i Adler ble prosjektet stoppet fordi deres nye tekniske sjef H G Röhr ønsket forhjulsdrift. Derfor kom på 1930-tallet modellene Trumpf- og Trumpf-Junior med én liters og 1,65 liters firesylindrede motorer – det var kanskje ikke lenger mote med enorme saker av massivt støpejern. Disse vant på Le Mans.

Wehrmacht krevde sitt

Adler hadde det med å bygge svært mange ulike modeller, etter hvert kom store motorer tilbake, toliters Favorit, treliters sekssylindrede Diplomat og noen toliters firesylindrede pluss 2,5 liters sekssylindrede modeller (noen med Karmann karosseri) – alle var nå blitt bakhjulsdrevet, og ble bygget frem til 2. verdenskrig da Wehrmacht krevde sitt ….

Den siste Adler var 2,5 literen fra 1937 – sekssylindret med sparsomme 58 hk. Med «strømlinjet» karosseri av P Jaray klarte den 125 km/t. Etter krigen ville ikke Adler ha mer bilbygging. Motorsykkel-bygging startet igjen i 1949 og gikk i åtte år, med MB 250S.

Som krigserstatning ble deres MC-design gitt til UK – da kom myten om at disse ble til Ariel og sånne. I økende grad fokuserte Adler nå på kontorutstyr – og ble senere innlemmet i Olivetti.

Og det var den bil-sagaen – en av de mange som forsvant inn i tåka…

Les også: Triumph – det var en gang en tråsykkel

  • Arkiv

  • PHP Code Snippets Powered By : XYZScripts.com