Sett med dagens øyne er jo Ford T primitiv, men i 1908 hadde den fremtidsteknologi få hadde sett maken til. Nesten alt var nytt – stål, girkasse og lakk.
Bildet øverst: Denne satte for snart 120 år (!) siden USA på hjul, og hadde flere tekniske nyheter.
Av Stein Bekkevold
Model T kom i 1908. Henry Ford ville at bilen skulle være rimelig, enkel å betjene og slitesterk. Den var den første virkelig masseproduserte bilen, noe som gjorde det mulig å bygge denne universalbilen. Den ble bygget på Fords innovative samlebånd i hans nye Highland Park-fabrikk, i Dearborn ved Detroit.
Masseproduksjon gjorde at Ford kunne selge bilen rimelig, han ga mye av overskuddet videre til kundene. Model T ble først testet av Ford selv, på en jakttur til Wisconsin og Nord-Michigan. Den ble berømt for stuntene, bl.a. å klatre trappene opp til Tennessee State Capitol, og til toppen av Pikes Peak. Henry var den fødte PR-mann.
En Ford-annonse fra 1907. (Henry Ford Museum)
Mye nytt
Bilen hadde rattet på venstre side, med grei adgang. Den var også først med motorblokk og veivhus støpt som én enhet, først med separat sylinderhode – og først med en lett og sterk legering kalt *vanadiumstål.
Model Ts planetgirkasse gjorde det lett for alle å gire. Nyvinningene ga verden en mer urban livsstil. Model T kom med eget verktøysett, hadde bensintanken lett tilgjengelig under passasjersetet foran, hadde frontrute som alternativ (før det ble standard), og ble lett sveivet i gang. Den ble straks umåtelig populær, og Henry satte Amerika på motoriserte hjul, i en bil med lik sporvidde som den kjerrer lagde spor med. I veier som bilen lett fulgte, særlig på bygda. Enda en genistrek.
Model T hadde planetgir – to forover og en revers, pedaloperert – uten clutch. (Foto: Gian)
Bare svart?
En myte er at alle Ford T var svarte. Selv om Henry sa: «Alle kan få en T i hvilken som helst farge bare den er svart», var dette mest et uttrykk for ønsket effektivitet – lakken Japan Black var hurtigtørrende og passet den høye produksjonstakten. Model T ble lakkert utelukkende svart i 1914-1925, før og etter kunne varianter være blå, røde, grå og grønne. Kjapt tørkende …
Model T var så populær at Henry en gang sa: «Det er ingen vits i å kjøre forbi en Ford, det er alltid enda en rett foran.» Tidlig på 1920-tallet var mer enn halvparten av alle registrerte biler i verden en Ford. Mer enn 15 000 000 Model T ble bygget. I mai 1927 markerte en seremoni slutten på Model T – enden på en æra. Ford A kom.
Selv om bilen er over 100 år gammel, er arven tidløs. Model T hadde nye, unike funksjoner. Og den lave prisen gjorde at mange ble Ford-eiere, Ford Motor Co ble et verdenskjent navn.
Fabrikken i Køln i Tyskland startet som montasjeanlegg for Model T, og er stadig teknisk senter for Ford i Europa.
Smørekart! Rammen er tydelig. Det var da, det. (Original tegning fra Ford Motor Co)
Alene?
Henry Ford var «selfmade» og satte seg selv i sentrum, men ble assistert av gode ingeniører som Clarence Avery, Peter E. Martin, Charles E. Sorensen og C. Harold Wills. Mye av deres nye teknologi er nevnt, her er litt til: T hadde ikke clutchpedal. Giring gikk uten girstang, men med gulvpedaler – du fotgirte med tre slike. Girkassen hadde to gir forover og revers, det var unikt.
Planet-kassens konstruksjon ligner på en moderne variant der planetgir bremses og låses med bånd. Hver slik 3-trinnskasse er en egen girenhet, to i serie gir sekstrinns automat. Til venstre satt en pedal som ga halv fart når den ble trykt i bunn og hel fart når den ble sluppet ut, den satte alt i fri når den ble trykket halvt inn. I midten hadde du en reverspedal og til høyre bremsepedalen – den virket på mellomakselen.
Helt til venstre satt en hendel for frikobling, og en håndbrems som virket på bakhjulene (nyere modeller har begge funksjoner på én spak) På rattstammen satt hendler for høy- og lavtenning, og gassreguleringen. Mye å holde styr på, men du lærer det fort
Fra 1925 fikk Model T Tudor komplett karosseri av stål – og ble mer vristiv. Men fortsatt var rammechassis løsningen. I Italia drev Lancia med selvbærende karosseri … (Foto Arpingstone)
Planetgir
er en mekanisme for roterende utveksling der planethjul løper rundt et solhjul. Planethjulholderen er festet til den andre akselen. Planethjulene sitter i en ring med innvendige tenner. Holdes ringhjulet fast, vil planethjulene og holderen rotere, men med lavere turtall. Ved å låse ulike deler kan man endre utveksling (skifte gir) og koble inn og ut driften uten at girhjulene må ut av grep. Løsningen brukes ofte på tradisjonelle automatkasser.
(Hovedkilde: The Henry Ford Museum, Dearborn.)
Vanadiumstål: På 1850-tallet begynte de for alvor å utvikle nye og bedre stål – først i England, med Bessemers konverter. Stålet i Model T var legert med vanadium, noe nytt. Stål er jern med lavt karboninnhold. Det er tilsatt stoffer som gir ulike egenskaper. Legeringsstål fås i to grupper: lav- og høylegert. Grensen er flytende. De fleste stål er lavlegerte. De enkleste er jern med 0,1 % til 1 % karbon og null annet – karbonstål. Vanlige i tillegg til litt karbon er mangan, nikkel, krom, vanadium (V), silisium og bor. Vanadium i stål kalles ferrovanadium. Selv små mengder øker seighet og styrke i stor grad, og er de-oksiderende. Det er fortsatt mye brukt i bil- og motorteknikk.
Sir Henry Bessemer (1813–1898) var engelsk ingeniør, hans stålprosess var den viktigste metoden for stålproduksjon etter 1860. Bessemer ville gjøre militært stål rimeligere og laget et system der luft/oksygen ble blåst gjennom en beholder (Bessemerkonverter) med smeltet råjern for å brenne vekk (oksidere) urenheter. Stålproduksjon ble enklere, raskere og rimeligere, Bessemer endret bruken av stål. Han var en av de viktigste oppfinnerne i Den andre industrielle revolusjon, med 128 oppfinnelser i jern-, stål- og glassindustri. Han gjennomførte sine prosjekter selv og ble svært rik.
