Bedre bil med teknisk plast

Volvo Concept Recharge, Exterior right side/rear
Share on facebook
Facebook
Share on twitter
Twitter
Share on linkedin
LinkedIn
Share on email
Tips en venn

Å tenke seg en ny bil uten teknisk plast er umulig. Vi har gjort oss helt avhengige av dette supersmarte materialet, som kan senke bilvekten og dessuten er enkelt å resirkulere, så hva slags plast snakker vi om?

Bildet øverst: Volvos nyeste konseptbil gjør utstrakt bruk av spesiell plast – også utenpå (svart) for å forbedre ytelsen/senke vekten og øke levetiden. (Alle fotos: Volvo Cars)

Av Stein Bekkevold

Bilen inneholder nå minst 170 kg moderne plast, og mengden øker jevnt og trutt. Plasten er godt merket og enkel å gjenbruke. Et hovedpoeng er vekt og pris: En detalj av plast veier gjerne en tredel av en lik bit i stål og prisen er lavere, fordi plast er lett å forme og masseprodusere; begrepet er gresk (plastikos) og betyr nettopp formbar.

Vi har visst at mye av den synlige plasten inne i bilen har erstattet mykt skinn, blankt treverk og dyrt lær. De senere tiårene har mer og mer av de mekanisk påkjente delene også blitt laget av plast, der vi før brukte metall; det meste var da stål på grunn av prisen. Mye i bilen er nå teknisk plast, den skal vi se nærmere på.

Først:

Plasten i din bil er en fjern slektning av det du finner i bøtter, kasser og i handle- og søppelposer. Det finnes et stort antall ulike typer med til dels helt ulike egenskaper. Noen er myke og bøyelige – kalt termoplast, andre er harde og solide og heter herdeplast. Transportsektoren er nummer tre bakfra i bruk av plast verden over, mens innpakking/emballasje og bygg – og annet – er de tre aller største avtagerne.

En moderne bilinnredning er utenkelig uten moderne plast, det gjelder også Volvos drømmebil. Her finner du kanskje plast du aldri før har sett.

Kjemisk sett

er plast langkjedede, karbonbaserte polymere stoffer (poly betyr flere av noe) med hjelpestoffer. Plast lages av olje og gass, men noen lages fortsatt av cellulose – som celluloid.

Plastisk masse er som sagt enkel å forme: Du lager en robust form av rustfritt stål, og i den kan du støpe eller presse tusenvis av like biter. Billig og kjapt. Nesten alltid er denne billige start-plasten tilsatt noe som endrer den, bare unntaksvis bruker de start-varianten. Ofte må «jomfruplasten» forbedres med anti-oksidanter, anti-ozonanter, ultrafiolett-absorberende og/eller brannhemmende saker.

De mekaniske egenskapene blir ofte modifisert med myknere, spesielle væsker (oljer) som tilsettes før biten støpe; ekstruderes. PVC er en av mange slike hardplaster, som blir gummiaktige med egnet mykgjører.

Egenskapene kan også endres med en innknadd annen plasttype (ko-polymer), eller med fyllstoffer som gjør plasten hardere, med finmalt gummi som gjør den slagfast, og pigmenter som gir farge.

I plastkompositter blandes den med fibre og/eller partikler for at den skal tåle mer; ta økt last. Plasten du finner i bilen kalles som sagt teknisk plast, til forskjell fra alt det andre.

Teknisk plast

er mer robust enn vanlig plast, og brukes nå i mange ulike kjøretøy, tog, båter/skip og fly, og som bygge- og konstruksjonsmaterialer, og noen maskindeler. I noen tilfeller er plasten ko-polymer-blandinger av ulike typer.

Teknisk plast har for alvor begynt å erstatte metall for å senke vekten, hittil i en mengde på rundt 10 -12 prosent – noe som senker forbruket med 6-10 prosent.

Omtrent 50 prosent av volumet i moderne biler er nå ulike typer plast, men plast er jo lett (ofte under 2 kg/dm3 mens stål ligger på 7,9), og utgjør fortsatt bare noen prosent av vekten. Altså omtrent 150 til 180 kg pr netto tonn familiebil. Og dette er jevnt økende.

Noen vanlige typer moderne, populær plast er: Akryl-nitril-butadien-styren (ABS), som du finner nesten over alt i innredningen, og i elektronisk utstyr som dataskjermer, skrivere, tastaturer og dreneringsrør.

I noen detaljer er ABS blandet med annen plast for å skape nye varianter med andre, spesialtilpassede egenskaper. Eksempel: ABS pluss polyetylen PE skaper ko-polymere glidelagre, for lavere laster – ellers brukes stål og/eller bronse…

En annen plastmiks er ABS med polykarbonat PC som gir sterkere og stivere interiørdetaljer, og deksler til moderne mobiltelefoner.

Fra flyindustrien kom superplasten PMMA med varenavn pleksiglass, den finner vi som gjennomfarget på solide glass for blinklys, bremselys og sånt, i frontlykter finner du den glassklare og harde fly-termoplasten polykarbonat.

Alt som finnes av linser og lykteglass lages nå av den fenomenale plasten polykarbonat.

Den samme flyindustrien ga oss noe som kjemikerne kaller poly-siloksan, men som også kan kalles silikonplast, stoffet er så varme-bestandig at vi kan bruke det i varme motorrom.

Dessuten har de samme kjemifolkene gitt oss urea-formaldehyd som erstatning for gamle dagers brune eller litt mer fargeglade deler av fenol – plasten som startet det hele på tidlig 1900-tall. Da klarte den hollandsk-amerikanske forsker og businessmann Leo Baekeland å koke sammen det aller første fenolstoffet bakelitt, som slo godt an i all verdens telefoner, blant annet. Fenol fikk de fra steinkulltjære, giftig som bare det…

Ellers kan du på utsatte steder i dyrere kjøretøyer finne enda mer avanserte og enda dyrere saker som aramid, også kalt Kevlar, du finner høytemperatur-bestandig polyeter-imid og poly-imid, samt poly-sulfon – og til overmål polyamid-imid som du finner både i din dyre bil og i moderne jagerfly. Det er ikke måte på.

Og så lenge alt dette er tydelig merkede, lett smeltbare termoplastiske detaljer, går det svært greit å resirkulere dem. De legges bare i hver sin kasse når bilen demonteres, og kassen sendes plastfabrikken. En dag ender nok mye av innholdet i din fine bil som hundre kilo fargeglade legoklosser til glede for barnebarna …

Les også: Fjærer – nå uten brudd

  • Arkiv

  • PHP Code Snippets Powered By : XYZScripts.com