Bilglass er enda bedre nå enn på bestefars tid, og lages av nøye utvalgt, bakt og HELT jernfri kvartssand (!), litt natrium og litt kalk – og noe rart, men er det alt?

Bildet øverst: Dagens bilglass (plasten i lykteglassene) er sterkere og klarere enn før, og formes i mer avanserte prosesser; frontruta er nå alltid laminert, sikrere i en kollisjon. Ford kom tidlig med varmetråder innbakt i den. (Foto: Ford)

Av Stein Bekkevold

I dag lages godt bilglass av 75 prosent silisiumdioksid SiO₂ (silika,) finkornet, renset og jernfri kvartssand (ofte dansk …) med 15 prosent natriumoksid Na₂O som stabilisator i smeltingen. Og så kan rensede oksider av kalk og/eller mangan (CaO og MgO) gjøre nytte. Et snodig poeng: Silika har du også i dekkene, for styrkens skyld …

Kisel?

Det viktigste innholdet er altså SiO₂, kiselsyre, pluss fosforsyre og bor-oksid, som er blitt viktigere. Dagens bilglass inneholder også oksider som natrium-, kalsium– og aluminiumoksid. Det de lager mest av nå, er kalk-natronglass – kalsium-natriumoksidglass – eller sodaglass. Hovedstoffene her er altså helt jernfri kvartssand, kalkstein som kritt eller marmor (!) og soda eller natriumkarbonat. Noen setter også til litt feltspat (nettverksilikat) for å få inn aluminium … Og returglass er blitt et viktig råmateriale. Noen ganger kan hele 9/10 være resirkulert. Og flott er jo det.

Derfor heter det float glass, den smeltede massen siger/flyter ut på smeltet tinn i ovnen, og derfra ut på kjølerullene du ser på bildet. Prosessen er funnet opp av en av verdens største, Pilkington Glass. (Foto: Pilkington)

Herdet

Det fins to typer glassforming og -etterbehandling, med ulike hybride mellomprosesser. Glass kan herdes, eller lamineres. Herdet brukes i bak- og sidevinduene. Dette er sterkere enn ubehandlet glass. Men etter kollisjon eller grovt steinsprang knuses det i små biter som kan gi øye- og ansiktsskader, i frontruter brukes nå bare laminert glass. Herdet lages ved at fabrikken legger inn spenninger ved oppvarming til pluss 640 ° C og trinnvis, nøyaktig nedkjøling. Spenningene oppstår fordi glassmolekylene ikke rekker å omplassere seg, de låses. De blir sittende som en stiv ramme rundt resten av glasset, og trykker det sammen.

Oppvarming vil også forme glasset, ved å la det synke – festet i en ramme, ned til definert form, eller – for andre formtyper – ved å bli varmpresset ned i smurt form – ofte da de ønsker dobbeltkurvatur.

Her er fordelen med laminert frontrute: Den holder – fordi den har en seig og sterk plasthinne midt i laminatet – og holder selv etter et større steinsprang; du slipper å få kupeen og fjeset fullt av knuste glassbiter. (Foto: Sekurit)

Laminering

er uherdet sikkerhetsglass der to 2-3 millimeter tykke plater danner en sandwich med et ½ millimeter tykt midt-sjikt av seig plast. Denne er også i dag en polyvinyl-butyral (PVB), men skal være oppjustert. Som regel er glassene førformet (buet) to og to ved oppvarming til 620 ° C. Også her kan de få sin form av tyngdekraft, eller ved pressbøying – det siste for de mer komplekse.

Differensiell oppvarming kan brukes for å styre temperaturen og graden av bøying, og brukes også til mer krevende former enn enkle buer. Det er også utviklet laminert glass med et ekstra plastsjikt på innsiden, pluss en type (som Ford kom med i Granada)) med varmetråder innbakt i plastfilmen. Det fikk Mondeo også i frontruta. Så vidt jeg husker.

De formede glassparene avkjøles gradvis – hver for seg – før PVB-plast legges mellom. Men denne er ugjennomsiktig – opak – så laminatet blir først klart når ruta er ferdig. PVB har da samme lysbrytning som glass. Det er også mulig å legge inn del- eller fullfarget PVB – gul eller grønn – for å skjerme mot solvarme, men dette senker sikten – til 90/80 prosent av full.

Teknisk sett er en laminert rute sterkere enn en herdet, og kan derfor gi økt bidrag til vrifasthet og kollisjonsstyrke, men dette er mer teoretisk enn praktisk, og avhenger særlig av innfestningen; limt rute hjelper og her har nye epoksylim gjort god nytte. Lamineringen fjerner luft fra sandwichen, som bygges med mekanisk eller vakuumbasert klemming, under oppvarming til 140 ° C i autoklav. Der er trykket rundt 150 N (ca 15 kg/cm²) for å herde laminatet.

Kampanje

Nå bruker alle bilfabrikker laminert frontrute. I Norge kom dette etter en informasjonskampanje på 1970-tallet (som jeg sto bak …), der det i 150 av landets aviser ble medisinsk bevist – i canadisk forskning ved Wayne State University – at laminert frontrute reduserte øye- og ansiktsskader etter kollisjon eller kraftig steinsprang. Før kampanjen kunne ikke skadeforsikringsselskapene uten ekstra kostnad erstatte en knust herdet frontrute med en ny laminert, fordi den laminerte var dyrere – forsikringsloven sa at en ødelagt del bare kunne erstattes med en tilsvarende, til lik pris. Det landsdekkende presset fra kampanjen endret dette.

Slike frontruter (wrap-around) kom da glassfolkene lærte teknikken med oppvarming/dypforming av laminert glass. Men det du så sideveis ble jo forvridd … (Foto: GM)

Mange tusen år

Ingen vet sikkert når og hvor glass ble oppfunnet, men arkeologer tror det kom fra Syria. Så kom det til Egypt, der det eldste glasset er funnet, en blå amulett. Den kan være ca. 7000 år. Andre funn – med sikrere datering – ligger i Britisk Museum. Den notorisk upålitelige G Plinius d.e. fortalte ca år 100 e.Kr. hvordan glass ble oppfunnet, av fønikerne: Reisende slo leir ved elven og tente bål i en ring av lokal stein. I elven var det silisiumsand og bålets stein var feltspat.  Steinens natrium og den kiselholdige elvesanden fusjonerte til en masse i varmen, og etterpå fant mennene glass i asken – stoffet var oppfunnet. Basta!

Historien er urimelig fordi et åpent bål ikke gir nok varme. Dessuten hadde glass vært i bruk i tusenvis av år før den fantasifulle Plinius kom med sin skrøne – en av mange. Så vi vet ikke helt hvordan – og når – glasskunnskap oppsto, men det henger nok sammen med metallutvinning, for den smeltingen er varm nok. Og glasset de laget i historisk tid var nok mest til pynt. Senere kom nyttige ting som flasker, kar og andre beholdere. I den tidlige tiden ble glass stort sett laget i klostrene, før glassproduksjon ble mer vanlig, i glasshytter – smeltehytter for jern. Hos romerne var glass helt vanlig.

Floatglass

Bilglass lages nå med flytmetoden, floatglass. Smelten føres fra ovnen (1550 grader) via en varmefast spalte ut på et tinnbad og flyter der, mens gassflammer glatter oversiden; ved enden av badet holder glasset 600 grader C og kjøles sakte til det er stivt og kan diamantskjæres i flak – som pakkes og sendes. Her i landet hadde vi en bilglassfabrikk i noen år på Røros, av alle steder. Men det meste av det vi driver med av bil og bildeler her i landet, forsvinner jo i stordriftens klamme ånd …

Les også: Smart med limt aluminium