Vår nordkalott-roadtrip går videre – nå 662 kilometer fra Hammerfest med kurs for Rovaniemi i Finland. Og det fantastiske været bare fortsetter og fortsetter…

Det vi ikke opplever av dramatikk, får vi igjen mangfold gjennom naturopplevelse! Vi valgte ruta langs Repparfjorden til Skaidi, og E6 videre til Karasjok. Først langs Olderfjorden, så Vegnesbukta forbi Kistrand, Bakketun, Ytre og Indre Billefjord, og mange andre stedsnavn vi ikke en gang kan uttale riktig, på veien til Vesterbotn og så Lakselv.

En nesten eventyrlig ferd langs et storslått fjordlandskap badet i sol; noen få spredte hus – enkelte fortsatt bebodd, men flere åpenbart fraflyttet. Her kjørte vi lange strekninger uten å se en annen bil, kun et og annet reinsdyr, før vi skar inn på vidda, med et og annet vann og litt spredt vegetasjon mil etter mil inn mot Karasjok og grensa til Finland.

Til Karasjok kom vi ved lunsjleite, og brodern ble sendt inn på en Esso-stasjon for å lokalisere nærmeste kro.

Han vendte slukøret tilbake, og refererte følgende samtale:

Bror: – Er det noen kafeteria i nærheten?

Ekspeditør: – Kaffe ka???

Bror: – Vi trenger noe mat?

Ekspeditør: – Å, dere trenger noe å spise og drikke??

Bror (lettet): – Ja!

Ekspeditør: – Ja, men her er alle stengt…

Bror: – ???

Ekspeditør: – De’ e’ jo søndag, vettu!

Bror: – Hva gjør vi da?

Ekspeditør: – Å, dere finner sikkert noe i Finland!

Og det gjorde vi, ikke mange mil over grensen fant vi redning for synkende blodsukker og nye krefter til ruten videre mot Rovaniemi. Den bød på vei 92 til vi falt inn på E75 litt nord for Inari. Derfra videre via Ivalo, Sarisälkä og Sodankylä til Julenissens hovedstad, Rovaniemi.

Nord i Lappland passerte vi de store dekktestanleggene til bl.a. Test World, Goodyear og Nokian, og vi møtte flere tyskregistrerte lukkede biltransporter – trolig underveis med nye prototyper og 0-serie biler til arktisk testing.

Hva vi også møtte, var veier av en kvalitet som gjorde at vi gjerne kunne blitt noen dager ekstra bare for å kjøre frem og tilbake og nyte turen! Det var bredt, det var skikkelige veiskuldre, og rette strekninger på opptil 3-4 kilometer avløste hverandre, bare avbrutt av svinger så slake at ingen faremerking var nødvendig.

Man kan på en måte si at kontrasten til ”krøtterstien” som er hovedåre nordover i Norge, spesielt fra Nord i Nord-Trøndelag og videre, var nesten litt uvirkelig. Ikke rart at brodern, som er pasjonert sportsfisker, og drømmer om små vann på Finnmarksvidda annen hver natt, ytret at når han skulle dit, så visste han hvilken rute han skulle velge. Og den heter ikke E6!

Og julenissen?

Jo, vi så da ham også, i en hel liten julenisse-landsby like nord for Rovaniemi. Fælt å måtte innrømme det, men han er nok finsk, ja, både å dømme etter bosted og omgivelser.

Dette er et opplevelsessenter av klasse, og selv en mandag formiddag i slutten av februar yrte det av biler og turistbusser som tømte ut det ene lasset etter det andre av kinesere, japanere, øst- og sør-europeere på jakt etter den store nisseopplevelsen.

For her finnes det, alt sammen – eget postkontor, en myriade av gave- og souvenirbutikker, reinsdyr og – som rosinen i pølsa, innerst i hovedbygget med sine mange julescener; der satt han, tilsnakkendes på en rekke språk og absolutt selfie-villig. Snakk om gjennomført opplegg!

Kjøreturen til Nordkalotten er delvis sponset av Volvo.