Du kjøper og kjører elektrisk bil, og føler deg miljøvennlig. Men det er en sannhet med store modifikasjoner. Det finnes en skitten bakside. Her ser du hvorfor.
Bildet øverst: Også nye Citroën e-C4 er full av REE, fra Kina … (Foto: Citroën)
Av Stein Bekkevold
Mange ser på ny teknologi som fremtiden løsning og håp, noe flott som forbedrer alles livskvalitet. I næringslivet har jo Silicon Valley og diverse teknologinyheter vist enormt vekstpotensial; i industrien øker nytt maskineri og automatisering effektiviteten; og miljømessig gir grønn teknologi gode utsikter for avkarbonisering?
Men selv om ny teknologi ser ut som et universalmiddel, har mange nyheter en skitten bakside: alt dette nye krever at vi øker utvinningen av sjeldne jordelementer (REE).
Sjeldne
REEs utgjør de 15 lantanidene i det periodiske systemet (La-Lu), pluss scandium (Sc) og yttrium (Y). REE forekommer rikelig i jordskorpen. Utfordringen er at de er i lave konsentrasjoner, og når de blir funnet er de krevende å skille fra andre stoffer; dette gjør dem «sjeldne.» Men det er aluminium også, som bare finnes i bauxitt som aluminiumoksid.
Elbiler
Alt fra datamaskiner, roboter og iPhone til nyere elbilers motor – og energi-besparende LED-lys – bruker REE. Etterspørselen vil øke ettersom myndigheter, organisasjoner og enkeltpersoner i økende grad investerer i «ren energi».
Men: En elbil krever seks ganger mer mineraler enn en vanlig bil, og en vindturbin krever ni ganger mer enn et gassdrevet kraftverk. EU antar at etterspørselen etter REE seksdobles til 2040. Og litium- og koboltetterspørselen kan øke ti til tjue ganger innen 2050 på grunn av elbiler. Etterspørselen etter dysprosium og neodym kan øke syv til tjueseks ganger i løpet av de neste 25 årene av samme årsak.
Nesten alt i denne bilens innmat inneholder sjeldne jordartmineraler REE. (Bildet er fra US Dept of Energy)
Miljø
Økt mengde REE har krevende utsikter: måten selskaper utvinner dem kan i stor grad skade lokalsamfunn og forurense dem, om ikke utvinningen møter strenge krav.
Det er to viktige metoder, begge gir problemer uten oppsamling av giftige kjemikalier. Den første er å fjerne matjord o.l. og lage en utvaskingsdam med kjemikalier som skiller ut metaller. Denne kjemiske erosjon løser REE, slik at de kan konsentreres og raffineres. Utvaskingsdammer, med giftige kjemikalier, kan lekke ut i grunnvannet om de ikke er korrekt sikret, og kan påvirke hele vannveier.
Metode to går ut på å bore hull og bruke PVC-rør og gummislanger for å pumpe ned kjemikalier, noe som også krever utvaskingsdam. Begge metoder produserer giftig avfall, med høy risiko for miljø- og helsefare. For hvert tonn REE gir gruveprosessen 13 kg støv, 9 600-12 000 kubikkmeter avfallsgass, 75 kubikkmeter avløpsvann og ett tonn radioaktive rester. Dette kommer av at malm med REE også har mineraler som, blandet med kjemikalier for utvasking, forurenser luft, vann og jord. Verst er at malm med REE kan inneholde radioaktivt thorium og uran, med uønskede helseeffekter.
For hvert tonn REE skapes 2000 tonn giftig avfall.
Åpne dagbrudd lager enorme sår, og miljømessige hensyn må bygges inn i konsesjonene. (Foto: Mining Works North)
Dominerer
Kina dominerer f REE-markedet, med 85 prosent (2016). Australia har 10 prosent, men dette gjør bare et lite inngrep i Kinas monopol. Kina utvant for noen år siden 120 000 tonn REE, og USA 15 000 tonn årlig. Kina har brukt REE som pressmiddel: I 2010 blokkerte de eksport til Japan som straff for Japans internering av en kinesisk kaptein.
Nylig snakket de om å begrense REE-eksporten til USA som svar på tollsatser fra president Trump – en tung trussel fordi forsvarsindustrien MÅ ha REE. Men bare 35 prosent av verdens reserver er i Kina, så vi lurer på hvordan de har klart å monopolisere dette. Har Vesten sovet i timen?
(Hoved-kilde: SAE/Society of Automotive Engineers)
Risikofylt avhengighet
I tillegg til ovenstående presiserer professor Arne Nygaard i et innlegg at det i Europa – etter invasjonen av Ukraina – vil være klokt å erstatte russisk gass og olje med grønn elektrisk energi.
En viktig sektor som bør gjennom en større elektrifisering, er transportarbeidet. Derfor er tilgang til kritiske mineraler et viktig strategisk tema i elbilindustrien.
Hans analyse indikerer at markedene for knappe og kritiske mineraler, som kobolt, grafitt, litium og sjeldne jordartsmetaller, finnes i et svært lite antall land. Kina, en strategisk partner for Russland, har dominerende maktposisjon innen grafitt og sjeldne jordarter og er dominerende aktør i prosessering av kobber, nikkel, kobolt, litium og REE.
Videre finnes minst 70 % av ressursene for kobolt, grafitt og sjeldne jordarter i korrupte eller svært korrupte stater. Utstrakt elektrifisering av transport kan derfor øke Europas og USAs ressursavhengighet av totalitære, korrupte og ustabile land.
Den økende avhengigheten av Kina, Russlands viktigste strategiske partner, forsterker den geopolitiske risikoen for grønn omstilling. Nygaard foreslår derfor strategier som vertikal kontroll av forsyningskjeder, spesifikke teknologi- og infrastrukturinvesteringer, innovasjon av andre grønne energikilder, og utforskning av kritiske mineraler i andre land. (Norge har funn av REE i Telemark).
Substitusjon og metoden lukket sløyfe reduserer også ressursavhengighet og geopolitisk risiko. Men gjenvinning i lukket kretsløp kan ikke kompensere den kjappe veksten i elbilmarkedene. Dermed vil sirkulær økonomi redusere, men ikke eliminere, geopolitisk risiko. Land, forsyningskjeder og selskaper bør ifølge Nygaard undersøke den geopolitiske risikoen og den strategiske usikkerheten knyttet til ulike grønne energikilder og teknologi.
Professor Nygaard er ansatt ved Institutt for Markedsføring/Kristiania.
Ny europeisk materiallov – CRMA
Kritiske råvarer er av høy økonomisk betydning for Europa, samtidig som de er svært sårbare for forsyningsforstyrrelser. Varene møter økende global etterspørsel, drevet av avkarbonisering. For eksempel forventes EUs etterspørsel etter sjeldne jordmetaller å seksdobles før 2030 – og syvdobles før 2050, og for litium ventes EU-etterspørselen å tolvdobles innen 2030 – og tjuedobles innen 2050.
I dag er Europa sterkt avhengig av import, ofte fra et enkeltstående tredjeland, og EU har nylig påpekt landenes avhengighet. Uten felles og rettidig handling, et velfungerende indre marked, økt motstandskraft og konkurranseevne, er europeiske industrier – og EUs innsats for å nå klima- og digitale mål – i fare. Svaret er lovverket Critical Raw Materials Act.
Ved å bygge på styrken til det indre markedet, vil loven sikre at EU kan stole på sterke, robuste og bærekraftige verdikjeder for kritiske råvarer. Loven vil styrke alle ledd i den europeiske verdikjeden for kritiske råvarer, diversifisere EUs import for å redusere strategiske avhengigheter, forbedre EUs kapasitet til å overvåke og redusere risikoen for forstyrrelser i tilførselen, og forbedre unionens økonomi og bærekraft.
I et vedlegg skisserer EU hvordan de skal styrke sitt globale engasjement ved å utvikle og diversifisere investeringer, produksjon og handel med pålitelige partnere. EU vil forfølge disse målene i samarbeid med tredjeland gjennom gjensidig fordelaktige partnerskap, med sikte på å fremme deres egen økonomiske utvikling på en bærekraftig måte og samtidig skape sikre, robuste, rimelige og tilstrekkelig diversifiserte verdikjeder for EU.
Skal vi håpe at det mineralrike fjellandet Norge kjapt melder seg på? Eller sover vi i timen?
Konkrete mål
Loven sier bl.a. at minst 10 % av EUs årlige forbruk fra utvinning skal skje innen unionen, og at minst 40 % av EUs årlige forbruk til foredling skaffes der. Videre skal minst 25 % av EUs årlige forbruk gå til resirkulering, og ikke over 65 % av det skal komme fra ett enkelt tredjeland.
