Gjennom mer enn 55 år som biljournalist har jeg testet et stort antall biler i inn- og utland. Noen av dem husker jeg bedre enn andre. Noen av disse minnene vil jeg dele med Bilstoff-leserne i tiden som kommer. Denne gangen handler det om en av Opels viktigste suksesser gjennom tidene, Opel Rekord. Og om en veldig spesiell tur med en 1985-modell …
Av Frank Williksen
Rekord var gjennom flere tiår en bestselger for Opel; en rommelig og litt traust familiebil, som særlig på 1950- og 1960-tallet var svært så inspirert av sin amerikanske eier – General Motors – i design, både ut- og innvendig. Tidstypisk var den store panorama frontruten, og en forholdsvis prangende grill.
Sedan var tingen
Hele tre generasjoner av Opel Rekord solgte mer enn én million eksemplarer, men det skal medgis at den siste generasjonen – 1977 – 1986 – brukte lengre tid på å nå millionen enn tidligere generasjoner. Det er en bil av denne generasjonen jeg husker litt spesielt godt, av ditto spesielle årsaker.
Bilen det handler om, var en 1985-modell Opel Rekord 2,2i 4-dørs sedan. Sedan var hva mye handlet om på denne tiden. Dette var før stasjonsvognene for alvor overtok hegemoniet, selv om tegnene på et tronskifte allerede var tydelige.
Prøvebilen var dessuten en «ekte» sedan – ingen nedfellbare bakseter der i gården, og et helt avdelt bagasjerom med separat lokk.
Mye plysj i et lunt og bra støyskjermet interiør kunne bilen by på. (Brosjyre)
Bak Jernteppet
Under panseret summet en rekkefirer på 2,2 liter tidvis lystig, for den 1.125 kg tunge bilen presterte faktisk 0-100 km/t på småpene 10,5 sekunder, absolutt regnet som rask på sin tid. Toppfart 190 km/t hørte også hjemme i eliteserien den gang, om enn ikke på medaljeplass.
Et understell med prioritet på komfort gjorde Opel Rekord til en trivelig partner på lange turer – og det var nettopp langtur jeg tok den med på; en av mine mange alene-turer bak jernteppet med bil på 1970- og 1980-tallet.
Spennende og eksotisk
«Jernteppet», for dem som kanskje ikke vet det, var en betegnelse på grensen mellom Vest-Europa og kommuniststatene under Sovjet-paraplyen i øst – DDR (tidligere Øst-Tyskland), Polen, de baltiske statene, Tsjekkoslovakia, Romania, Bulgaria og Jugoslavia, for å nevne de mest kjente.
For en eventyrlysten og nysgjerrig journalist var det mye stoff å hente her, og opplevelsen var spennende og eksotisk. Det var jo som å skru tiden tre tiår tilbake. Minst.
Slik så 1985-Rekorden ut. (Foto: Opel)
Mange slags tilbud
På gater og i restauranter ble man til det kjedsommelige tilbudt veksling av sine amerikanske dollar – som var den desidert gunstigste reisevalutaen å ha med seg – til lokal valuta, og til svært så gunstige kurser. Som regel var det lurt å la være, for når man igjen passerte grensen ut av landet, måtte man redegjøre for hva man hadde av kontanter – og ikke minst, hvorfor det? Hadde man da et overskudd av øst-mark, kunne grensepasseringen bli svært tidkrevende!
Det haglet også av andre, mer kjødelige tilbud, så valutajakten antok mange forskjellige former…
Kommuniststatenes rullerende 5-års planer kunne man blant annet avlese i restaurantmenyer. Det forteller jo en historie når 7 sider med hovedrett kun består av talløse varianter av svinekoteletter, slik jeg en gang opplevde det i Brno i daværende Tsjekkoslovakia.
De store grensestasjonene i det tidligere DDR var som regel ganske traurige opplevelser, og trafikken var beskjeden. Etter at muren falt mot slutten av 1989, var det en ganske annen historie – som her, ved Eussenhausen/Mellrichstadt 12. november 1989, med glade og feststemte østtyskere på vei over til nabolandet i vest for å feire sin nyvunne frihet. (Foto: iStock)
Stopp fra øst
Den opplevelsen som spikret Rekorden fast i minnet, kom på grensen mot daværende Vest-Tyskland, litt nordøst for München. Den østtyske grenseposten var sammenlignbar med en middels landsby, med en rekke hus av forskjellig størrelse, massevis av grensesoldater og en grensebom som trolig kunne stoppet en stridsvogn.
Her møttes vestgående trafikk både fra nord og øst i DDR, og flettet til én kø inn mot selve kontrollposten. Det vil si, jeg flettet ikke: Da jeg gled noen meter lenger frem enn vakten likte, ble det stopp fra øst, ja.
Som straff måtte jeg, og medbilister med stigende utålmodighet, se på at et tjuetall biler nordfra paraderte forbi. Med nidkjærhet i kontrollutøvelsen tok dette tid!
Deutsche Demokratische Republik
– Ta ut baksetet!
Så ble det min tur. Jeg ble vinket frem av en grensesoldat i en uniform med tvilsomt snitt og i en ubestemmelig brunfarge; med lueskyggen helt nede på høyde med hjørnetennene – ufattelig at han i det hele tatt så meg – og med en truende maskinpistol hengende skrått over frontpartiet.
Stemningen var satt!
Jeg ble kommandert ut av bilen, og passet forsvant inn i luken bak ham. Så kommer det:
– Åpne bagasjerommet og ta ut baksetet!
Transittvisum var nødvendig for å få kjøre gjennom DDR. Dette kostet 5 østmark. Det som er vist her, ble kjøpt ved innpassering i Görlitz, med nytt stempel for utkjøring i Hirschberg.
Å se inn i en maskinpistol
– OK, svarte jeg.
– Jeg kan åpne bagasjerommet, men baksetet tar jeg ikke ut. Aner ikke en gang hvordan det gjøres.
Det var stille noen sekunder fra min samtalepartner, mens nektelsen av å parere ordre ség inn. Det var en situasjon der sekundene virker ekstra lange.
Så kom det. Han løftet maskinpistolen til den pekte utrivelig direkte i min retning:
– OK, da krabber du på alle fire over baksetebenken fra denne siden til du er ute på motsatt side!
Noen ganger gjør man bare som man blir bedt om – med en gang!
Ingen som skrek under baksetet
Jeg hadde den gang – og har fortsatt – ingen erfaring med å bli pekt på med et utvilsomt skarpladd våpen. Det var en ytterst skremmende erfaring, og for å si det slik: Noen ganger forstår man utrolig fort hvor smart det kan være å gjøre akkurat som man blir bedt om uten å nøle. Så med maskinpistolen mot hekken kravlet jeg meg gjennom baksetet på Opelen, og heldigvis var det ingen østtysker som skrek fra undersiden …
Førerplassen var både ryddig og oversiktlig. (Brosjyre)
«Hjertelig velkommen hjem!»
«Slik gikk no’ dagan’», og det var med en nesten euforisk lykkefølelse jeg noen få minutter senere avleverte passet til en rund og trivelig bundesrepublik-politimann i den lille bua som utgjorde vesttysk grensekontroll den gangen. Han ønsket meg for øvrig «hjertelig velkommen hjem», så han kunne vel se lettelsen min, han også!
Men bilen, ja
Opel Rekord serie E ble lansert i 1977. Bilen jeg kjørte, en 1985-modell, var resultatet av en omfattende oppgradering med blant annet flere nye motorer i 1982, til det som ble kalt Rekord serie E2.
Allerede nå hadde GM utviklet en felles plattform som ble brukt flere steder i verden. England var det nærmeste, som Vauxhall Carlton (disse bilene ble nå også produsert i Rüsselsheim), men bilen var også kjent som blant annet Chevrolet Rekord i Sør-Afrika og som Daewoo Royale/Saehan Rekord i Sør-Korea.
Valutakvittering for utpassering av DDR ved Drasenhofen.
Stor sedan
Opel Rekord 2,2i 1985 leverte, som tidligere nevnt, gode ytelser, og bød på bra med plass – også for bagasje, med 490 liter bagasjerom. Med motoren foran og bakhjulsdrift stjal selvsagt en høy mellomakseltunnel mye plass i baksetet, så det å sitte i midten var lite ettertraktet.
Bilen var uansett blant de større sedanene. Lengden var 4,65 m, bredden 1,73 og høyden 1,42 m. Akselavstand, for den som vil vite det, var 2,67 m, og tillatt totalvekt var 1.685 kg.
Rekkefireren foran leverte på sitt beste 115 hk, og motoren – som kom i 1984 – utmerket seg ellers med god trekkraft og fleksibilitet. Sentral i drivverket var en 5-trinns manuell girkasse.
Når det trengtes bremsing var opplegget fortsatt ganske tradisjonelt, med ventilerte skiver foran og trommelbremser bak, men ABS var da i alle fall på plass.
Hjuldimensjon: 175 HR 14.
Slutt i 1986
I alt ble det produsert omkring 1,4 millioner Opel Rekord E fra 1977 til 1986. Det er verdt å merke seg at nesten en million av disse ble produsert fra 1977 til 1982, mens den oppgraderte utgaven E2 solgte mindre enn 60 prosent per år av hva E1 hadde klart. Dette var delvis på grunn av suksess med Opel Ascona, som dyttet Opel Rekord oppover i segment. Men der kom den stadig nærmere prestisjebiler som Mercedes W123, BMW 5-serie og Audi 100, som hadde en helt annen appell i markedet.
I 1986 var det derfor slutt for Opel Rekord.
(Saken var først publisert på TV2/broom.no)
