Ford Custom 300: Vettskremt japaner i STOR amerikaner

Herr Yuge fra Tokyo fikk med seg et fartsfylt minne om strekningen Verdalsøra-Levanger på ferieturen sin!

Gjennom mer enn 50 år som motorjournalist har jeg testet et utall biler både i inn- og utland. Noen husker jeg bedre enn andre, ikke minst minaller første bil, en Ford Custom 300, 1958-modell. Den så nok bra ut, men…

Og det var virkelig ikke meningen å skremme ham, den japanske turisten som haiket med meg fra Verdal til Levanger en nydelig junidag i 1964.

Men skremt var han, herr Yuge fra Tokyo; sjelden har jeg sett en slik menneskelig lettelse som da han klatret ut av bilen på riksvei 50 (nå: E6) på Moan i Levanger for å haike videre (han tok sjansen, og regnet vel ikke med å treffe en galning av tilsvarende dimensjoner to ganger på rad)…

Ikke 100.000 kilometer, men 550.000

I ettertankens kranke lys medgir jeg å kunne forstå en viss engstelse: Førerkortet mitt var blodferskt; bilen var det ikke. Sagt på en mer forståelig måte: Førerkortet var datert 13. desember 1963, etter en kjøreprøve på glattisen i Steinkjer. Bilen var en Ford Custom 300 av 1958-årgang, av de fleste utenforstående omtalt som ”flak”, ”slagskip” og lignende lite flatterende beskrivelser.

Da jeg – ikke uten faderlig bistand, det må medgis – kjøpte den i mai 1964, trodde jeg at selgeren snakket sant, og at bilen var gått nærmere 100 000 kilometer. Det var den ikke. Den var gått nærmere 550 000 kilometer – som taxi. Opplevelsen var et sterkt bidrag til å miste troen på det gode i menneskene…

Omtrent slik tok man seg ut når man kom cruisende. Bortsett fra at min Ford Custom 300 var hvit og turkis. Og se bort fra hatten!

Gikk fort, i alle fall

Det den japanske turisten opplevde, var en bil som i praksis var totalt utslitt fra tenningslåsen og ned til støtdemperne, kjørt av en atten-og-et-halvt-åring med testosteron helt opp i øregangene.

Jo, jeg forstår at det kan ha vært skremmende, det gikk jo ikke i gangtempo riktig hele tiden. Radar var noe vi den gang bare hadde hørt om som noe som fantes ”sørafor”, så det kan ikke nektes for at vi skled så vidt(!) over fartsgrensen i blant, på de lengste rettstrekkene mellom Verdalsøra og Levanger; vi kjørte «som om vi hadde stjålet både bil og bensin», mente en nabo, som så oss passere veeeeldig tidlig en søndags morgen, med nærmere 200 på speedometeret…

Sånn cirka 180 hester

Eller som en kompis uttrykte det: Det gikk så fort at telefonstolpene sto som et stakittgjerde langs riksvei 50, som dagens E6 het den gangen.

Ungdoms galskap var det lett å dyrke i en bil som Ford Custom 300. Etter at motoren hadde skåret seg første kvelden(!), ble det et lite opphold mens Cylinder Service i Larvik, mener jeg det var, boret hullene i blokka litt grovere, slik at bilen jeg fikk tilbake hadde lagt på seg noen hester ekstra i rekkesekseren, nærmere 180 ble det antydet, og med et dreiemoment like over 300 Nm på det beste. Det var med denne effekten jeg kom til å skremme den japanske turisten så kraftig.

Ford Custom 300 hadde en rekkesekser med masse potens!

Støtdempere? Hah!

Girkassen i min Ford Custom 300 var 3-trinns manuell, noe som slett ikke var vanlig på amerikanske biler, men det var nok robuste saker – girkassen var vel den eneste komponenten jeg aldri behøvde å reparere, selv om clutchen måtte få en liten overhaling underveis.

Fort gikk bilen, i alle fall, og fort fikk den gå så snart anledningen bød seg, helt uten tanker på om for eksempel de livsviktige støtdemperne overhodet var funksjonsdyktige. Det skulle det fort vise seg at de slett ikke var – her var det ingen olje igjen, og ingen motstand å finne da de ble skiftet på høstparten 1964.

Litt bensin måtte jo til!

Vedlikeholdsmessig var dette bilen fra helvete ganger to! Alt gikk i stykker, selv tenningsnøkkelen var så slitt at den måtte ristes på en bestemt måte for å få den til å gå rundt i låsen! Dynamoen takket for seg, startkransen, bendixdrevet, dørlåser, kamakselen var så slitt at den etter hvert sluttet å drive bensinpumpa – et dypt spor måtte fylles før den igjen fikk det den skulle av drivstoff. Og det var jo ikke alltid så lite som skulle til…

11 liter olje tur/retur Levanger-Trondheim

Vindusviskerne var av vakuum-utgaven – jo fortere jeg kjørte, jo langsommere gikk de, mens det helst burde ha vært omvendt! Konsekvensen var at turer i regnvær var hastighetsmessig trygge!

Pakninger og zimmerringer ble skiftet i hytt og vær. Trondheims-turen til Cliff Richard og Shadows-konsert i Nidarøhallen glemmes ikke lett. Ikke på grunn av musikk-opplevelsen, men på grunn av at en lekk zimmerring i bakkant av motoren sørget for at jeg fylte 11 liter olje på turen!

Noe foto av førerplassen har jeg dessverre ikke, men denne tegninger gir vel en liten idé.

Elsket bilen, hatet problemene

Huskes godt gjør også tallrike stopp for å blåse rusk ut av forgasserdyser…

Slik kunne jeg fortsette, men det får være grenser. La oss konkludere med at det var en kostbar tid, men også ytterst lærerik. Det sitter godt når du har gjort ting selv, som også å skifte hjullager bak og opphengskuler foran. Og vikle ankeret i dynamoen med kobbertråd…

Få var heller ikke turene med Ford Custom 300 til bilopphuggerier i de dype svenske skoger for å finne billige deler. Skrot-Kalle var en av mine store helter på den tiden…

Som min første bil var dette en erfaring som sent glemmes, og som huskes best for ambivalensen: Jeg elsket bilen, men hatet alle problemene og alle utgiftene!

Motoren fortjente navnet!

Og bilen var altså en Ford Custom 300 Fordor 4-dørs sedan av 1958-modell, grunnmodellen fra US Ford dette året, og en billigere utgave av mer kjente Fairlane. Bilen var særlig et populært alternativ som firmabil for «kostnadsbevisste kunder».

Motoren var en Ford Mileage Maker Six 223. Dette var en rekkesekser på 3,7 liter med 145 hk og dreiemoment 287 Nm i originalutgave. Det er vanskelig å tenke seg et produkt som har fortjent navnet sitt bedre enn denne Mileage Maker-motoren…

Sofaseter både foran og bak, uten sikkerhetsbelter, var ikke spesielt trygt, men ut fra et romantisk perspektiv hadde det sine fordeler…

Mye raskere

Forden var selvsagt en stor bil, 5,13 m lang og 1,98 m bred. Høyden var 1,45 m, og akselavstanden knappe 2,95 m.

Egenvekten var 1.540 kg, og bagasjerommet slukte 570 liter.

Akselerasjon 0-100 km/t var oppgitt til 14,7 sekunder, og bensinforbruket, ved jevnt 90 km/t. oppga fabrikken til 1,56 l/mil.

De siste tallene endret seg med motoroverhalingen; raskere akselerasjon og mye høyere toppfart.

Det siste fikk altså også herr Yuge fra Tokyo erfare…

Følg og lik oss:

Legg igjen en kommentar