Henry Fords sønnesønn Henry II forbannet seg på at han skulle få laget en Ford som kunne slå alle på Le Mans, IKKE MINST Ferrari. Det gikk, men hvor mye kostet det?
Bildet øverst: Den første Ford GT40 ble testet på Goodwood. (Foto: Ford)
Av Stein Bekkevold
Fenomenet Ford GT 40 var i svært stor grad basert på Lola GT. Den het «40» fordi den var 40 tommer høy, ca en meter. Men hvem og hva var Lola, og hvorfor var Henry II så hissig?
Lola Mk6 GT var en renraset løpsbil/racerbil bygget i tre enheter mellom 1962 og 1963, av den britiske bilprodusenten Lola Cars. Med sin 4,74 liters Ford V8-motor var Mk6 GT den første V8 midt-motoriserte GT med så stor motor, et chassis som frem til da bare hadde blitt brukt på formelbiler og små, rimeligere GT-er.
Den ble raskt et forbilde for Henry Ford IIs drømmebil, og ble helt topp: I Le Mans i 1966 brøt Ford GT40 Mk II Ferraris lange seiersrekke, og Ford ble den første amerikanske bilprodusent som vant et stort europeisk løp – siden Jimmy Murphys Duesenberg tok franske Grand Prix i 1921. Og på Le Mans året etter var GT40 Mk IV den eneste bilen som ble helt utviklet og bygget i USA, med førsteplass i Le Mans.
Lola
Men hvem og hva var Lola Cars? Og hvorfor var Ferrari inne i bildet. Se her: Lola ble startet av bilteknisk superentusiast ingeniør Eric Broadley i 1958 for å bygge høytytende chassiser pluss ferdige løpsbiler for Le Mans, Nürburgring og sånt. Det var han som konstruerte Lola Mk6 – lynet som ble Ford GT.
Men dette var den Lola verden så først – en tøff prototyp håndbygd av Eric Broadly og gjengen. (Foto: Lola)
Ferrari?
En svært kortfattet nyhetsmelding den 22. mai 1963 erklærte at «Ford Motor Co og Ferrari opplyser – med henvisning til rapporter om forhandlinger angående et mulig samarbeid, at samtalene er avsluttet etter gjensidig forståelse.»
Samtalene var nok over, men Henry Ford II ønsket sterkt at Ford skulle bli en kraftfull aktør innen motorsport. Det sa han til pressen så ofte han kunne. I juni samme år startet de Ford High Performance and Special Models Operation Unit – budsjett hemmelig. De skulle utvikle og bygge «en GT-løpsbil med potensial til å vinne store løp som Sebring og Le Mans.»
GTs programbok sirkulerte internt fra 12. juni med de første designkonseptene. Henry Ford II støttet dette helt til sin død 1987. GT 40 ble sagt å være hans personlige hevn over «de arrogante folkene hos Ferrari». Henry II hadde arvet Ford Motor Co etter at gamle Henry hadde gitt seg og sønnen Edsel var død av kreft i 1943, senior Henry the First døde i 1947, 84 år gammel.
Shelby.
I teamet bak GT 40 var Fords Roy Lunn, som hadde skissert bilens design i GT-programboken, sammen med Carroll Shelby og andre fra Ford. Deres første jobb var å finne et team som kunne bygge bilene. Som prosjektingeniører valgte de Eric Broadley – hans Lola GT var jo banebrytende – og John Wyer som hadde vunnet Le Mans sammen med Carroll Shelby for Aston Martin. Broadley skulle være løpsleder. Slik lanserte Ford sitt firemannslag der Lunn og Broadley sto for bilene, Wyer holdt i løpsteamet og Shelby var frontfigur i Europa.
Da det gjensto ti måneder til løpet i 1964, laget de et verksted i Broadleys garasje i Bromley ved London. Så ble det til Ford Advanced Vehicles og flyttet til Slough. Bilen ble senket to tommer fra Lola GT for å ha mindre tverrsnitt og enda lavere luftmotstand.
Utgangspunktet var denne, en Lola GT Mk6. (Foto: Lola)
McLaren
Newzealenderen Bruce McLaren var GT40s første testfører. Tidlige problemer ble synlige da teamet på 10 måneder prøvde å få til det samme som Ferrari hadde finpusset over flere tiår.I april var den første GT40 ferdig og ble sendt til New York til et pressemøte for nye Mustang.
Under tempoetappene i Le Mans midt i april var toppfarten enorm, men aerodynamikken måtte finpusses – bilen var ustø i høy hastighet. McLaren styrte utviklingen og fikk montert en spoiler – andre modifikasjoner kom også. GT40 var nå så klar for racing som den kunne være, for sesongen 1964. Trodde man.
Men: Selv om bilene utvilsomt var raske, var utholdenhet et problem i alle testløp. Fjæringen løsnet i Nürnberg, og selv om de ledet litt av løpet på Le Mans, og fører Phil Hill satte runderekord, sviktet Colotti-girkassene under høy fart med det høye antallet girskift.
Alle tre GT40 var ute av løpet 12 timer inn i de påkrevde 24 timene. Enda flere skuffelser sluttet med katastrofe i Nassau i desember, etterlot programmet i fullt kaos, så prosjektet ble flyttet tilbake til Detroit med Carroll Shelby som boss og Roy Lunn som sjefingeniør.
Ferrari seks år
Programmets uttalte mål var fortsatt å slå Scuderia Ferrari, som hadde vunnet det prestisjetunge 24-timersløpet i Le Mans seks år på rad – fra 1960 til 1965. Rundt 100 GT40ble bygget, flest som Mk1 med 4,7 liter V8 – noen ble solgt til private team eller, som Mk III, godkjent for vanlig trafikk.
Den første Le Mans-seieren kom i 1966 med tre SYV liters MkII-prototyper som krysset målstreken sammen. Den andre seieren kom i 1967 med en modifisert amerikanskbygd Mk.IV J-car-prototype, med samme motor.
For å redusere løpets stadig økte toppfart og risiko, begrenset en ny regel fra 1968 alle prototyper til 3,0 liters Formel 1-motorer; men et smutthull lot det private JW «Gulf Oil»-teamet å vinne Le Mans i 1968 og 1969 med en GT 40 Mk.I med en 5,0 liters V8.
Og dette var sagaen om det høyst snodige (og kostbare) prosjektet der Ford slo Ferrari. Til helt ukjent kostnad, selv om interne rykter i Ford nevner «mange hundre millioner dollar» som sluttsum …
Sånn er det å være eneveldig toppsjef, men moro var det jo å se for oss galninger ….
*Da faren Edsel, eier og sjef i Ford Motor Co, døde av kreft i mai 1943, tjenestegjorde Henry Ford II i US Navy på De store sjøer og kunne ikke straks ta over ledelsen i familieselskapet.Den gamle og syke Henry Ford I tok over, selv om han var mentalt inkonsekvent, nesten sykelig mistenksom og ikke egentlig egnet, ifølge mange av selskapets direktører.
I de foregående 20 årene, selv om han lenge hadde vært uten offisiell ledertittel, hadde Ford senior beholdt full kontroll over selskapet. fordi sønnen Edsel ikke nøt pappas tillit; styret og ledelsen hadde aldri trosset Henry for alvor, og gjorde det ikke nå heller – frykten for å få sparken var stor. Direktørene godjente Henry I, og han var toppsjef til krigens slutt. I de årene i perioden begynte de å miste markedsgrepet, og tapte 10 millioner dollar i måneden.Roosevelts administrasjon vurderte statlig oppkjøp for å sikre fortsatt krigsproduksjon, men dette ble aldri utført.
