Førerstøttesystemer, førerassistansesystemer, ”bilen hjelper deg” – alt er betegnelser på ny teknologi som skal gripe inn og redde situasjonen når den menneskelige faktor (jeg og du) ser ut til å svikte. Bilen overtar selv… Også jeg har opplevd situasjoner der for eksempel stabilitetssystem har hindret at ekvipasjen havnet i grøfta på vinterveier. Og at nødbremsassistenten har ristet på hodet og hugget bremsene inn for fullt for å unngå kollisjon.

Denne skissen over dagens Mercedes C-Klasse gir en liten oversikt over hva som tilbys der i gården av aktive hjelpesystemer – og det er ikke lite!

Alle disse systemene gir nå oss som bilførere en tidligere uanet ekstra sikkerhetsmargin, og jeg er ikke et sekund i tvil om at slike systemer har vært et viktig bidrag til de senere årenes positive utvikling på ulykkesstatistikken.

Du kan jo også sjekke hvordan andelen påkjørsler bakfra har utviklet seg etter at nødbremsassistent og avstandsradar gjorde sitt inntog!

Det begynte forsiktig, med for eksempel blokkeringsfrie bremser (ABS) og sensorer som varslet med en pipetone når bilen kom farlig nær vegger, andre biler osv. Senere har vi etter hvert fått både det ene og det andre i tillegg: Filskiftvarsler, blindsonevarsler, trafikkskiltgjenkjenning (som hos noen allerede kan styre bilens hastighet), tilhengerstabilisering, varsling for kryssende trafikk ved for eksempel rygging, nødbremssystemer som skal hindre påkjørsel av fotgjengere og lyssystemer som selv sørger for dimming og fjernlys – eller som hele tiden har fullt lys, men ”masker ut” forankjørende og møtende trafikk slik at ingen blendes.

I dag har mange rimelige småbiler de viktigste av disse systemene, heldigvis. Som før, kommer ny og avansert teknologi først i de mest avanserte og dyreste bilene. Men det er når den samme teknologien blir tilgjengelig for alle at den store effekten på for eksempel sikkerhet for alvor kommer!

Den enorme utviklingen vi har sett de siste 20-30 årene fortsetter med uforminsket kraft, og det diskusjonen i dag først og fremst dreier seg om, er ikke OM vi får selvkjørende biler – men NÅR dette vil skje.

De første bilene som kjører selv er for lengst en realitet – også i enkelte modeller som er i salg i dag. Det beste eksemplet nå, er kanskje nye Mercedes E-Klasse, som har en velutviklet evne til å kjøre selv. Også andre biler jeg har kjørt, kan uten problemer overta styringen selv i perioder. Begrensningen her har først og fremst vært min egen sviktende tro på at dette faktisk fungerer! På samme måte som jeg brukte atskillig tid på å utvikle tilstrekkelig tillit til ryggekameraene. Og de blir jo viktigere og viktigere som hjelpemiddel jo mer ”senior” man blir, har jeg oppdaget…

Jeg er imponert over hvor langt denne utviklingen faktisk har kommet. At den gir et uhyre viktig bidrag til økt sikkerhet og færre og mindre alvorlige ulykker, er det ingen tvil om. Det er heller ikke tvil om at utviklingen videre vil gå bare raskere og raskere.

Det er ennå mange snublesteiner igjen før selvkjørende biler faktisk er et normalt syn i trafikken. De fleste av disse er knyttet til jus og lovgivning, og det er naturligvis lett å finne tenkte situasjoner der datasystemer må velge det minste av to onder, noe som for mange nok fortoner seg som svært krevende å forholde seg til.

Det som uansett er sikkert, er at ”umyndiggjøringen” av oss i bilførerrollen vil fortsette, steg for steg. Siden veldig mange ulykker kan spores tilbake til menneskelig svikt, er utvilsomt dette bra.

Fullt så entydig oppleves det derimot neppe av alle oss som fortsatt synes det er moro å kjøre bil, og som gleder oss over hver eneste kjøretur!