Så lenge biler har vært bygget av metall har sammenføyningen vært sveising – å smelte sammen deler. Mye er punktsveist og mye lages med MIG/TIG.
Bildet øverst: Her TIG-sveiser Volvo dørhengsler med robot med elektrode og separat rør for dekkgass/skjold, ofte argon. (Foto: Volvo)
Av Stein Bekkevold
Sakte, men sikkert tar liming over mye sammenføyning, for nye lim er mer avanserte, både i vedheft/fugestyrke og påførings- og tørkehastighet. Og lim gir en tett og jevn sammenføyning, med god, jevn lastoverføring.
Men altså, sveising: Sveising kobler materialer ved å smelte delene sammen før de kjøles, dette skaper full binding/fusjon. Sveising er ulik lavtemperatur-teknikker som lodding, som ikke smelter metallet, men mer er en slags liming med smeltet/størknet tilslagsmetall.
Biler er i stor grad fortsatt sveist med smeltende punkt- eller sømsveis. I understell og andre tyngre deler kan sveising med smeltebad og gass-skjold forekomme, MIG og TIG*.
Punktsveis
Motstandssveising skaper smeltevarme ved å kjøre sterk strøm gjennom motstanden i platene. Små smeltebassenger oppstår når strømmen (1 000–100 000 A) går inn via tykke kobberkjefter. Metoden er effektiv og gir liten forurensning, men utstyrskostnadene kan være høye. Teknikken passer best i serieproduksjon.
Dette er en populær metode for å koble overlappende metallplater inntil 3 mm tykkelse. Fordelene er effektiv energibruk, liten deformasjon, høy arbeidshastighet, enkel automatisering og null fyllmaterialer. Men sveisens fasthet er lavere enn med andre metoder, så punksveis passer bare visse bruksområder.
Noe lignende er sømsveising – også denne har robuste elektroder som bruker trykk og strøm. Men her ruller de som hjul langs skjøten og sveiser materialene. Ofte er platesveising nå kombinert med liming. Og oftere blir hele bilen nå limt.
Fortsatt punktsveises biler av stål eller aluminium, men også sveising med smeltende metallpinne – elektrode – er i full bruk. (Foto: BMW)
Smiing
Helt til 1890-årene var metallisk sammenføyning en smi-prosess, noe smeder drev med i årtusener for å sammenføye glødende jern og stål med kraftig hamring. Buesveising og gassveising var blant de første nye prosessene, og elektrisk motstandssveising kom like etter. Teknikken modnet raskt i starten av 1900-tallet, da kriger krevde en rask, pålitelig og rimelig metode.
Så kom enda mer moderne teknikker, som gasskjermet metall-buesveising, i dag en av de mest populære, i halv- og helautomatiske prosesser. Utviklingen fortsatte med laserstråle- og elektronstråle-sveising, magnetisk pulssveising og friksjonsrørsveising.
I dag, mens utviklingen fortsetter, er robotsveising vanlig i industrien, og forskere hos ESAB, Lincoln og andre utvikler stadig nye metoder og får stadig økt viten om hva som påvirker sveisekvalitet og -økonomi. Særlig viktige utviklingsfelt er metallurgi og elektronikk.
Forholdsregler
All sveiseteknikk kobler altså materialer med høy temperatur. Andre metoder er løsemiddelsveising (for termoplast), der kjemi kobler uten varme, og faststoff- prosesser som binder uten smelting, a la trykk, kaldsveising og diffusjonsbinding. I tillegg til å smelte delene (i metallsveising), tilsettes ofte et fyllmateriale som danner smeltebad som så avkjøles og skaper fugen. Denne kan bli fastere enn grunnmaterialet, særlig om tilsatsmaterialet er overlegert.
Sveising krever ofte skjold for å beskytte badet mot forurensing – skjoldet er ofte en inert gass som argon. Mange ulike energikilder kan brukes, som gassflamme (kjemisk), lysbue (elektrisk), laser, elektronstråle, friksjon og ultralyd.. Sveising krever forholdsregler for å unngå brannskader, elektrisk støt, synsskader, skader fra giftige gasser og røyk, og fra intens ultrafiolett (UV) stråling.
*MIG og TIG: Begge metoder bruker dekkgass (som argon) for å beskytte badet mot bl.a. fuktighet og oksygen. Gassen er inert og reagerer ikke med luftas innhold, bokstavene MIG og TIG betyr Metal Inert Gas og Tungsten Inert Gas. MIG har en metallpinne lik karosseri-metallet, mens TIG bruker en ikkesmeltende wolframelektrode, wolfram er tungsten.
