Min første Mercedes, en 1958-modell 219, ble kjøpt brukt hos Strømmen Baat & Bil i Arendal i 1966. Som de fleste andre Mercedeser på den tiden var den marineblå, selvsagt. Hvor langt den var gått da jeg fikk lagt labbene på den husker jeg ikke, men den hadde i hvert fall passert de første 100.000 kilometer på telleren med litt margin.
Modellen 219 var ikke blant de største suksessene fra daværende Daimler-Benz AG. Den ble bare produsert fra 1956 til 1959 med i alt knappe 28.000 eksemplarer, og var en klassisk sedan.
Bilen var en betydelig billigere bror av eksklusive 220, som på den tiden var selve drømme-Mercedesen for veldig mange. Størrelse og plass var helt likt, men 219 manglet det meste av 220-modellens krom og pynt, og var også langt enklere utstyrt.
Fingerlett girskift
Likevel var det en stor Mercedes, og med en slik definisjon imponerte bilen fortsatt mange.
Jeg husker godt hjemturen fra en bortekamp i Farsund, da en lagkamerat fikk kjøre tilbake (etter å ha bedt veldig pent!). Han satt med stjerner i øynene hele turen, og skrøt av det fingerlette girskiftet og den såkalte solfjærclutchen hver eneste gang han skiftet gir! Mercedes 219 hadde fortsatt den litt lange girspaken på høyre side av rattstammen, og fingerlett var skiftet med 4-trinns manuell girkasse, Olav hadde helt rett der.
Denne førerplassen var jeg direkte glad i! Foto: Daimler AG
Mercedes 219 var stor. For sin tid
På sin tid var dette blant det rommeligste man fikk av familiebiler. Det forteller litt om hvilken utvikling vi har hatt at min 219 var bare 1,74 m bred og 4,68 m lang. Akselavstanden var solide 2,75 m, noe som ga et sterkt bidrag til bilens suverene komfort. Dette var en bil det var trivelig å legge ut på langtur med den gang.
Særlig på bredden har det senere skjedd mye, og selv en liten Mercedes er i dag minst 1,80 bred. E-Klasse, som er mest sammenlignbar modellmessig i dagens program, har en bredde på 1,85 m og er 4,92 meter lang, så her snakker vi virkelig store forandringer i størrelse!
Det startet med Mercedes S-Klasse: I dag har alle ABS-bremser
MYE lettere
Når vi likevel opplevde Mercedes 219 som en bred bil med god plass i baksetet den gangen, så må vi ta i betraktning at det var en litt annen tykkelse på dørene i 1958 enn i 2019! Det er derfor ikke utenkelig at bilen var bortimot like bred innvendig som dagens modell.
Størst er kanskje forskjellen i egenvekt. Min 1958-modell 219 hadde egenvekt på 1.290 kilo – dagens E-Klasse sedan veier, med 6-sylindret motor, nærmere 2.000 kg. Så ja, sikkerhet og avanserte førerstøttesystemer har sin pris også utover penger.
Den heter vekt.
Slik illustrerte brosjyren den innvendige plassen i Mercedes-Benz 219 fra 1958.
Ikke direkte kjapp
Sekssylindret motor hadde jeg også den gangen, en Mercedes rekkesekser på 2,2 liter med 85 hk på sitt beste. Dreiemomentet var moderat med dagens mål – nærmere 160 Nm på sitt beste, som inntraff ved 2.400 omdreininger. Dette er ikke mer enn de fleste småbiler i dag kan hamle opp med i trekkraft!
Men altså, den gangen var det bra – og det fungerte. Selv om bilen trengte 17 sekunder for å komme opp i 100 km/t, og selv om toppfarten var moderate 148 km/t. Likevel var den med disse ytelsene blant de bedre på veien. Trommelbremser var det rundt om, og dekkdimensjonen var beskjedne 6,40 x 13.
Mercedes 219 huskes med glede – tross alt…
Igjen er det viktig å minne om at dette var for 53 år siden – og bilen var enda eldre; 61 år.
Det var en litt annen bilpark som rullet på norske veier den gangen enn nå, og det var faktisk ikke så merkelig at selv en åtte år gammel Mercedes 219 imponerte mange. Vi var fortsatt i bilismens tidlige barneår i Norge – seks år etter at bilsalget ble frigitt, og lenge før oljen gjorde oss generelt så rike at de fleste mer og mindre kan kjøpe akkurat den bilen de ønsker seg.
På midten av 1960-tallet var det ikke slik!
Jeg husker min første Mercedes med stor glede. Det var veldig lite trøbbel med bilen, men en svakhet hadde den, og denne var forsåvidt alvorlig nok. Det bakre bærelageret på veivakselen hadde en lei tendens til å ryke. På en rekkesekser som denne blir veiva ganske lang, og der lå i følge eksperter forklaringen – i skjæringspunktet mellom total lengde og opplagring.
Det var bra med bagasjeplass i 219, og innlastingshøyden var behagelig. (fra brosjyre)
Lager i småbiter
Jeg takket min skaper mer enn en gang for at jeg slapp å ty til autorisert forhandler med dette problemet, som jeg opplevde i alle fall to ganger mens jeg hadde bilen. I Arendal fantes det nemlig en Mercedes-spesialist av de sjeldne, og Stæger-Holst i Blødekjær hjalp meg hver gang.
Faglig førsteklasses, prismessig helt Rema! Siste gangen husker jeg han viste meg det ødelagte lageret, som lå i seks biter i skåla. Ikke rart jeg hadde hatt en del ulyder på hjemturen fra ferie i Levanger! Det raslet og ramlet der foran, og verre ble det, jo fortere jeg kjørte. På hjemturen var jeg derfor nesten aldri over 70.
For bilen gikk, den, men det sier seg selv at jeg var noe varsom med de hardeste akselerasjonene før problemet var fikset…
Startknapp, ja!
Ellers er det jo morsomt å fortelle at min 1958-modell 219 hadde startknapp slik de fleste biler i dag også har. Rett nok hadde den en tenningsnøkkel i tillegg, men likevel…
En annen spesiell løsning, som jeg syntes var veldig vellykket, var at blinklyset ble styrt med en ekstra ring utenpå rattet – skulle jeg til venstre dreide jeg ringen mot klokka, og skulle jeg til høyre var det motsatt. Dette fungerte perfekt, og bilen var dessuten så forut for sin tid at den hadde blinklysene foran oppe på skjermene, like over hovedlykten og veldig synlig.
Så jo, jeg var kjempeglad i min 219, men jeg var også litt glad da jeg hadde solgt den, og ikke lenger behøvde å bekymre meg for et svakt bakre bærelager. Stæger-Holst ble jo eldre etter hvert, han også…
