Minst 85 prosent av din fine bli blir hogd opp når den er «oppbrukt» og mye av dette blir gjenbruk. Hvordan er det mulig? At stål – og aluminium – kan smeltes og gjenbrukes, skjønner vi. Men resten?
Bildet over: Dagens bil er i økende grad bygget for å kunne demonteres slik at minst 85 prosent av den kan gjenoppstå som noe annet. Og skroting/gjenbruk er blitt storindustri. Noe som var utenkelig for femti år siden. (Foto: Autoscrap Co)
Av Stein Bekkevold
I bilen er det mange grunnstoffer – i hvert fall 35 – i tillegg til jernet i karosseriet. Jern? Er det ikke stål? Jo, stål er renset jern – med litt karbon. Og litt annet. Du innser fort at når de (som resirkulerer) har plukket vekk innredningen, tømt beholdere og tatt ut motor og drivverk, så står de der med et tomt skall – oftest av stål. Og en haug med skrot.
Men kan alt dette gjenbrukes?
Tja: Når bilen demonteres, legger de bitene hver for seg i merkede kurver, der står det hva biten er laget av. De bruker koder som sier hva stoffet heter i tabellen over grunnstoffer, der jern heter Fe (ferrum) og kobber Cu mens sink er Sn og aluminium Al, og hver plastbit har sin kode. Så langt er det greit – og jernet (stålet) hives som småbiter opp egne containere og går til omsmelting og gjenbruk.
Prosessen
å resirkulere et kjøretøy er krevende, med så mye ulikt som kan gå til gjenbruk, og så mye uønsket å fjerne. Dette skjer, mer i detalj: Hjul og dekk, batteri og katalysator fjernes. Væsker som kjølevæske, motorolje, girolje, kjølemiddel i klimaanlegget og drivstoff dreneres og fjernes. Noe kan renses og gjenbrukes, men resten destrueres.
Oftere og oftere legges nå felgene i store containere merket Al – for aluminium. Deler av høy verdi som elektroniske moduler, generatorer, startmotorer, infotainment-systemer – noen ganger komplette motorer og girkasser – fjernes hvis de kan gå til gjenbruk og selges; enten som de er eller for restaurering.
Det å fjerne deler av høy verdi med lav verdi har alltid blitt gjort for hånd. Da dette er arbeidskrevende, kan det være uøkonomisk å fjerne enkelte deler. En ny metode er mekanisk fjerning, (VRS). En spesiell maskin med egnet utstyr fjerner da sakene effektivt.
Farlige ting som kvikksølv og kollisjonsputer må også tas hånd om. Etter at alt dette er tatt ut, kan metallskallet flyttes til fjerning av klimaanleggets fordamper, varmekjerne og ledningsnett. Det tomme skallet blir så malt opp.
Selv plast som ikke er korrekt sortert kan i anlegg som disse sorteres automatisk, her med optiske hjelpemidler. I slike tilfeller kan ulike typer laser- og IR-lys identifisere plast-typen, slik at manuell sortering ikke lenger er like kritisk. (Foto: Steiner Unisort)
Gjenbruk
Svært ofte er motor, hjuloppheng og felger nå laget av trykkstøpt, legert aluminium som legges i egen container og kjøres for eksempel til Hydro i Holmestrand, der høyspent strøm smelter og renser det. Ut kommer barrer av ren Al som så går til fabrikker som støper eller valser noe nytt av dem. Det kan hende at dine felger ender som en mengde bokser for cola og makrell i tomat. Er det ikke flott?
Og det du har av flere hundre meter kabel i bilen blir buntet sammen og lagt i en egen kasse merket Cu, for i kablene er det verdifull kobber. Kassen sendes til kobberverket, der metallet smeltes/renses og kommer ut som barrer det også, og blir til nye kabler – eller til noe annet.
Men ikke blanke femøringer som vi kastet på stikka med, da vi vokste opp etter krigen og oppfinnsomhet var hovedkilden til lek og leketøy. Stort annet hadde vi ikke. Men brede og flate treski, det hadde vi.
Pluss 150 kg
Dagens personbil kan fort inneholde 150 kg plast, noen litt mer, og andelen er økende. Fabrikkene prøver jo å holde vekt (og forbruk/utslipp) nede.
En av de første plasttypene de tok i bruk, var ABS. Akrylnitril-butadien-styren er lett å forme og holder formen bra. Den brukes gjerne til paneler og dashbord. Tidlig kom også plast av den store polyamid-familien, mest kjent er nok nylon. Polykarbonat PC har erstattet glasset i lyktene.
En av de eldre – polyetylen – brukes fortsatt i væske-beholdere. En variant kalles PETP (PE med tereftalat). Den er svært slitesterk og øker i popularitet. PMMA (poly-metyl-metylakrylat) brukes av og til i stedet for PC, men er dyrere. Gode gamle polypropylen (PP) brukes også fortsatt, for eksempel i batterikasser.
PMMA ble først kjent under 2. verdenskrig, da jagerflyfabrikkene begynte å bruke den i klare, dråpeformede cockpit-hetter – en produsent kalte den pleksi-glass…
Kunstskinn i setetrekk og på ratt er fortsatt en slitesterk, myk termoplast, skummet polyuretan er hovedinnhold i setene, og styren-butadien brukes fortsatt i beholdere det stilles ekstra krav til. Stort sett kjenner vi altså kunstskinn som skai. Alt dette havner i hver sin kurv.
Utfordringen med resirkulering av plast, er at mye av den nærmest er verdiløs som råvare. Det kan bli nødvendig med en annen prissetting skal vi kunne øke resirkuleringen.
Demontering
Om du lurer på hva som skjer med seter og alt annet: Setepute og -rygg fjernes, skummet hives i en kasse merket PUR – om det var polyuretan, og kassen sendes til en fabrikk som forhåpentlig gjør noe smart med skummet.
Trekket havner i sin egen binge, kanskje merket PVC. Vi har hos resirkuleringsbedrifter sett opptil tjue binger for plast. Det kan nemlig være så mange ulike i bilen. Rart de ikke klarer å standardisere det. Vi har alle de nevnte, som PVC, PE, PA (nylon), PUR, og PC, PI, PMMA – hver binge har altså sitt eget navn; alle har ulike egenskaper og brukes der disse kreves; stivhet noen steder (som PC, polykarbonat i lykteglass), glatt overflate andre steder, kjemisk motstandskraft er noen steder et must, og lav vekt er generelt et pluss – plast veier sjelden særlig mer enn 2 g/cm3. Uansett, hele innredningen demonteres, kuttes opp, legges i binger/kasser og sendes til avtalt sted.
På havets bunn
Dagens biler er i større grad enn før bygget for å kunne demonteres, smart nok. I EU skal en bil kunne gjenbrukes til MINST 85 prosent. Mye av plasten går tilbake til egne fabrikker der den renses, rives opp enda mer, smeltes og kommer ut som korn – pellets – som de i en fancy støpe-maskin kan lage noe helt nytt av. F eks Lego … Men alt dette gjelder bare om dingsen var av plast som kan smeltes og brukes om igjen.
Termoplast. Noen kaller den mykplast. Det motsatte heter herdeplast, den er hard og sprø og minner om glass. Disse må du rive i filler og bruke som fyll der det måtte passe. Akkurat som de kan gjøre med bilens gamle gummihjul, om de ikke havner på havets bunn og blir labyrinter for fisk og skalldyr.
