Ikke noen annen nasjon har vel vært så grassat opptatt av motorsport som England, de stiller jo Italia og Tyskland i skyggen. Selskap etter selskap bygde sportsbiler, og satset på avansert racing. BRM var ett slikt selskap.
Av Stein Bekkevold
BRM Type 15 var en Formel 1-racerbil fra begynnelsen av 1950-tallet, og den første bygget av British Racing Motors – de startet i 1945 som etterfølgere av *ERA.
Type 15 hadde en revolusjonerende, kompressormatet 1,5 liters BRM V16 med langt høyere effekt og moment enn rivalene. Motorlyden gjorde bilen til favoritt der den dukket opp – ikke så rart i en tid da Spitfire med brummende V-12 Merlin jevnlig fløy over de fleste byer i England.
Men fæl upålitelighet og solid svikt i å leve opp til PR-omtalen lederne hadde skapt, og en uventet endring av Formel 2-reglene i 1952 – gjorde at Type 15 aldri gjorde suksess i Grand Prix. Den var altfor kompleks – med mye lenger utviklingstid enn rivalene, og ble ikke konkurransedyktig før i 1953 – tre lange år etter debuten.
Vakre
Men BRM utviklet noen av de vakreste racerbilene noensinne. Alle ble imponert av den enorme kraften i V16-motorene, og den enkle men flotte P25, som sikret BRM deres første Grand Prix-seier, var typisk for frontmotorbiler på 1950-tallet.
På 1960-tallet gikk de over til hekkmotor – Graham Hills berømte P578 «Old Faithful» ga dem et velfortjent VM for konstruktører – og Hills første triumf.
I 1964 ble den nydelige P261 stallens mestvinnende bil før H16-motorene og de kraftige V12-erne kom, som modell P153 og Nicki Laudas karakteristiske Marlboro BRM P160. Motul P201 var BRMs siste fabrikkbil.
BRM var et rendyrket Formel 1-team. De startet i 1945 i Bourne i Lincolnshire. Den første bilen kjørte løp fra 1951 til 1971, i 197 Grand Prix-løp – og vant hele 17. Og tok konstruktørtittelen i 1962, da Graham Hill ble verdensmester. I 1963, 1964, 1965 og 1971 kom BRM på andreplass i konstruktørheatet.
Gamle ERA
BRM ble startet av Raymond Mays. Han hadde bygget flere bakkeløps- og landeveisbiler merket ERA før krigen, sammen med Peter Berthon. Mays’ suksesser da – basert på design fra Mercedes-Benz og Auto Union – inspirerte ham til å bygge en 100% britisk Grand Prix-bil etter 2. verdenskrig – som nasjonal prestisje. Han skulle få finans- og industristøtte fra bilindustri og leverandører.
BRM-fabrikken ble innredet bak Mays’ familiehjem. De overtok det som hadde vært ERA-fabrikken – fraflyttet i 1939. Flere fagfolk fra ERA kom tilbake etter krigen for å jobbe for BRM. De brukte et testanlegg på Folkingham-basen der Hurricane og Spitfire var stasjonert til 1945.
Alt skulle drives gjennom et fond. Men dette ble en tung måte å organisere og finansiere på, og da viktige støttespillere trakk seg – skuffet over teamets trege fremgang og dårlige resultater – gikk alt over til en av partnerne, A. Owen i Rubery Owen Ltd. Han drev en industrigruppe som lagde bildeler, og overtok hele greia.
Mellom 1954 og 1970 kjørte de fabrikkeide F1-biler som Owen Racing Organization. Berthon og Mays fortsatte å drive teamet til inn på 1960-tallet, før alt ble overdratt til L. Stanley, mannen til sir Alfreds søster, Jean Owen.
1996
I 1996 ble det gamle P351-chassiset kjøpt av Keith Wiggins, grunnlegger av Pacific Racing.Etter et mislykket forsøk på Formel 1 og Formel 3000, gikk de inn for sportsbilracing, i International Sportscar Racing Series – som skulle starte i 1997. For å overholde nye regler for sportsprototyper etter at Gruppe C ble lagt ned i 1994, ble bilen modifisert av Pilbeam Racing Designs.
Taket ble fjernet for å gi toseters åpen cockpit. Løsningen krevde veltebur – også for å kompensere tapet av vristivhet. Bilens Weslake V12-motor var ikke lenger lovlig, så de gikk over til en Nissan 3.0 l V6, lik de dobbelturboene som kjørte i IMSA.
Bilen debuterte i den første ISRS-runden på Donington Park, kjørt av F. Konrad, R. Dean og W. Rössler. De klarte 6. plass av ni påmeldte, men akkurat som P351 brøt de pga elektriske problemer. Så bestemte de seg for å satse på 24-timers Le Mans. Den tidligere P351-føreren Harri Toivonen ble 34. raskeste av 48 påmeldte.
Som i BRMs Le Mans-løp i 1992, fikk P301 motorproblemer og falt ut etter seks runder, igjen den første som forsvant ut av løpet. Etter en trist start i 1997 kom P301 tilbake i 1998, og ble nummer 9 av 24 påmeldte, dens beste kvalifisering.
Så var også denne engelske bilsaga slutt, som ørten andre.
*ERA ble startet av H. Cook, R. Mays og P. Berthon i november 1933, og etablert i Bourne ved siden av hjemmet til Mays. De skulle produsere og drive et team av enseters løpsbiler som kunne styrke britisk prestisje i racing. Da full Grand Prix-racing ble for dyrt, satset de snart på den mindre voiturette-klassen – 1,5liter kompressormatet. Den tidens Formel 2.
Cook betalte moroa. Berthon konstruerte bilene, Mays ble sjefsfører – etter å ha kjørt bra med merker som Vauxhall, Bugatti og Riley. Et nytt chassis kom fra R. Railton, som også sto bak rekordbilene Bluebird til M. Campbell.
ERA-motoren kom i tre utgaver – en 1,5 liter for 1500 cc racing, en en-liters for 1100 cc-class, den kunne økes til 1,980 liter for 2000 cc-class. De gikk på metanol og ga i 1,5 liters versjon hele 180–200 hk – dette økte til 250–275 hk i toliteren! Spesialistbrødrene Gray håndlagde bilens enseters karosseri, etter et design fra Mr. Piercy – som tidligere hadde tegnet Campbells «Bluebird».
Bilder: De tre første bildene viser flotte BRM-biler fra den første til den siste, bilde 4 viser en ERA – en real racer! (Fabrikkbilder)
