60 år som bileier, og nesten like mange som biljournalist – klart slikt skaper minner! Nå vil jeg dele noen av dem med leserne av bilstoff.no Noen biler husker jeg bedre enn andre. Denne gangen handler det om Opel Manta Berlinetta, et nydelig leketøy fra den gangen Opel hadde en markedsandel her i landet rundt 14 prosent.
Saken var først publisert på Broom.no
Av Frank Williksen (tekst og alle fotos)
I en hel skog av familiefornuft med modellnavn som Kadett, Ascona eller Rekord på bakluken, dukket plutselig Manta opp som et knallfriskt pust fra Opel.
Modellen var den reneste vitamininnsprøytning i et modellutvalg som lett ble beskrevet som «traust og kjedelig soliditet». Den første modellen av sportskupéen kom i 1970, og bilen jeg ser tilbake på denne gang, var Manta B, som kom i 1975, fremdeles som todørs coupé med plass til fem, og med motoren foran og bakhjulsdrift – etter god, gammel oppskrift.
Manta er for øvrig oppkalt etter djevlerokke, og designlinjene stemmer bra med «forbildet»!
Både i første utgave – A – og B-versjonen – bygde Manta på samme understell som Opels familiebil i mellomklassen, klassikeren Ascona.
Så klart dette var et design som traff veldig mange midt i øyet.
500 kilo lettere
Design, innvendig plass og veiegenskaper plasserte fort Manta høyt på ønskelisten hos bilglade ungkarer, men de måtte også ha økonomien i orden – Manta var ingen billigbil.
Bilen jeg kunne fortelle Alle Menn-leserne om tidlig på året i 1975, var en Manta Berlinetta, som var en ekstra påkostet «S»-utgave med 1,6 liter motor med 80 hk.
En bil som denne med 80 hester er i dag til å le seg skakk av, men vi glemmer ofte å ta med i regnestykket at bilen som veier 1.500 kilo i dag, kanskje ikke veide mer enn 1.000 kilo i 1975 – slik Manta Berlinetta gjorde. Og 500 kilo mindre å drasse på merkes godt for en 1,6-liter!
Manta var en 2-dørs coupé, med de begrensninger dette innebar for adkomsten til baksetet.
«Arbeidsvillig spreking»
Derfor var ikke prestasjonene til Opel Manta Berlinetta så svake som man lett kunne tro. Bilen presterte 0-100 km/t på under 13 sekunder, og leverte toppfart 170 km/t. Ikke minst det siste var relativt sjelden kost i 1975.
Som vanlig den gangen hadde bilen manuell girkasse, i dette tilfellet firetrinns, «en gjennomført fin, lettsjaltet og presis girboks, og en lettvandrende clutch som attpåtil har slitasjevarslende kontrollampe på dashbordet», skrev jeg.
Motoren fikk betegnelsen «arbeidsvillig spreking» takket være et «meget bra prestasjonsnivå». Slik beskrev jeg den videre: «Selv om akselerasjonen ligger merkbart over gjennomsnittet, skremmer den ikke akkurat vannet av noen. Men den har andre gode dyder som kanskje er mer fremtredende: Den er meget arbeidsvillig og kultivert i oppførsel, og den har en elastisitet som gir sjeldent god trekkraft også på lavere turtall».
Slik var førermiljøet i en “sportskupé” fra midt på 1970-tallet. Jeg var mest kritisk til askebegeret plassert under 4. gir!
Tiltalende velourstoff
Veiegenskapene hadde Opel også jobbet godt med: «Med god sporvidde, lavt tyngdepunkt og effektive oppheng ligger den under alle normale forhold meget stødig på veien – med godt grep og fin kursstabilitet. Selv på det rene krøttertråkk av en grusvei er det bemerkelsesverdig hvor lenge bakakselen henger med på dansen før den begynner å oppføre seg uskikkelig».
Ellers var det lett å se min begeistring for bilens interiør, der både seter og dørsider var trukket med et «tiltalende velourstoff, og dype, lyddempende tepper på gulvet ga et ytterligere eksklusivt preg.»
Trivelig førerplass!
Askebegeret skuffet!
«Sjåføren har det godt. Han sitter i et velformet, høyrygget sete som gir god støtte i alle retninger – også sideveis, og kan – om ikke naturen har vært lunefull inntil det absurde – rimelig lett finne en kjørestilling som gir et svært harmonisk forhold til ratt, pedaler og andre betjeningsorganer.
Foran seg har han et dashbord med panelinnfelte, store og lett avleselige instrumenter i klokkeutførelse.»
Så langt var alt bra, men så kom vi til en viktig interiørdetalj i 1970-årene – askebegeret: «Det lille skår i gleden er askebegeret, som sitter i avslutningen av konsollen – faktisk mellom forsetene, og med åpning rett under girspaken når man kjører i 4. gir».
Man blir rent høystemt…
Tøff front med doble lykter.
Den trivelige putringen
Jeg konstaterte ellers at sikten bakover hadde sine begrensninger av designmessig karakter, «et offer på formgivningens alter», kalte jeg det. Bilen fikk ellers pluss for bedre innvendig plass og større bagasjerom enn ventet – og ikke minst for svært god komfort, med lavt innvendig støynivå: «Det man hører, er den rent ut trivelige putringen når man skyver på litt ekstra. Og det gjør vel ikke noe.
Tankevekkende decibel-sjokk er man med andre ord forskånet for.»
Ellers var det ingen ting å utsette på varme og ventilasjon, i en tid da air conditioning var noe man mest «hadde hørt om».
Det ser ikke så imponerende ut utenfra, men bagasjerommet. var ganske rommelig.
Antikvert vindusspyler
De doble halogenlyktene fikk også sin porsjon ros, og var nok blant det bedre den gang. For ikke å snakke om at bakruten hadde el-oppvarming.
Men det var slett ikke bare fryd og gammen:
«Vindusspyleren var av den antikverte fotpumpe-av-gummi-typen. I forhold til resten av bilen var dette som å gå tilbake til tidlig steinalder».
Selv om Manta slett ikke var noen typisk familiebil, solgte modellen bra. Det gjorde den tydeligvis fordi «det alltid finnes en ganske stor gruppe mennesker som ikke har så skremmende behov for plass, og som kanskje attpåtil prioriterer andre faktorer høyere.»
Mange syntes dette var litt av et smykke på veien i 1970-årene.
I øvre prissjikt
«Og det er vel egentlig ikke galt å antyde at for en liten familie som ikke løper aldeles løpsk med feriebagasjen, er dette bil nok i lange baner. På kjøpet får man en kjøreglede som ligger klart over hva den mer tradisjonelt formgitte og sedate familiebil kan tilby.»
Mente jeg. Og minnet om at dette ikke var noen billigbil. På nyåret 1975 kostet den 52.000 kroner, levert Oslo. Dette var absolutt i øvre prissjikt.
Langt igjen til gamle høyder
Opel Manta B ble produsert helt til 1988, da den ble avløst av den minst like lekre – og atskillig mer potente – Calibra, som forsvant mot slutten av 1990-tallet.
Da forsvant også rosinen i pølsa fra Opel-programmet, og man satt igjen med et modellutvalg som var temmelig «satt» og med liten appell, spesielt til yngre kjøpergrupper.
Heldigvis skjedde det noe, og med Insignia startet en fornyelse av modellprogrammet som har vært vellykket. Dessverre har det vist seg også her at tapt terreng er utrolig tungt å vinne tilbake på bilmarkedet. På sitt beste sto Opel for en markedsandel i Norge rundt 14 prosent, med et ruvende importanlegg i Lillestrøm med 350 ansatte!
Men det var altså lenge siden…
Ikke fritt for at man lekte litt med kamera og vidvinkel innimellom …
Noen tall om Opel Manta Berlinetta:
Motor: 4 sylindre i rekke, 1,6 liter, overliggende kamaksel, 80 hk.
Bensin: Super, 98 – 100 oktan
Svingradius: 4,85 m
Bremser: Skiver foran, tromler bak – servoforsterket
Dekk: 185/70 SR 13, radial
Lengde x bredde x høyde: 4.343 x 1.632 x 1.355 mm
Egenvekt/tillatt totalvekt: 1.035/1.360 kg
Bagasjerom: Ca. 400 liter
Pris: Kr. 52.000,- levert Oslo.
