De fleste tar sitt drivstoff for gitt, det har liksom «alltid» vært der. Har det?
Bildet øverst: Tidlig oljeutvinning fra grunne reservoarer i Aserbajdsjan. (Foto: BP)
Av Stein Bekkevold
Vi fikk ikke til å lage godt motordrivstoff før vi virkelig trengte det, altså når motoren kom og antallet vokste, særlig i USA. Og da sier noen: Hva med Benz og bilene hans? Han var da først? Og Otto, han med ottomotoren … De hadde da bensin?
Tja. Det vi trengte (flytende) drivstoff til før de nymotens motorene kom – og før ingeniør Diesel lanserte sin støyende maskin – var å brenne noe annet enn ved for å få varme og lys. Og her kan vi takke perserne – og kineserne: Råolje ble gjerne destillert av persiskekjemikere, det finnes gode beskrivelser i håndbøker fra Muhammad ibn Zakarīya Rāzi.
På 900-tallet ble oljefelt utbygget rundt dagens Baku i Aserbajdsjan. Feltene – som boblet over av råolje – ble skildret av den arabiske geograf Abu al -Hasan Ali al- Masudi på 1000-tallet, og så av Marco Polo på 1200-tallet. Oljekildene skal ha levert hundrevis av skipslaster som ble foredlet til brennbare saker for de militære – krig har alltid vært en sterk driver for teknisk utvikling. Avansert islamsk/spansk oljedestillasjon ble tilgjengelig i Vest-Europa på 1100-tallet.
Et typisk, moderne oljeraffineri med høye tårn der råolje kokes til damp som stiger til topps der lette fraksjoner som nafta, bensin og parafin felles ut som kondensat som senere renses. Til beste for din og min bil. (Foto: Shell)
Kina
Nord i Song-dynastiet (960–1127) ble noe som het De Brennende Oljes Senter etablert i Kaifeng for å lage raffinerte oljevåpen. Troppene skulle fylle noe med raffinert olje, antenne den og kaste den mot fiendens tropper – verdens første «brannbombe». Senteret var sikkert en av verdens tidligste raffinerier, der tusenvis av mennesker produserte kinesiske oljebaserte våpen. Og dette var rundt år 1000 …
Tidlig var altså petroleum kjent og brukt på ulike måter i Babylon, Egypt, Kina, Filippinene, Roma og Aserbajdsjan. Den mer moderne historien startet i 1846, da Abraham Gessner fra Nova Scotia i Canada klarte å utvinne parafin fra kull. Ni år senere begynte Ignacy Łukasiewicz å produsere parafin av råstoff fra oljebrønner ved Krosno i Polen. Og parafin til lamper og ovner hadde vi helt til langt opp i vår tid … I dag brukes parafin stort sett til gassturbiner.
Bensin
I Nord-Amerika ble den første oljebrønnen boret i 1858 av James M. Williams i Oil Springs ved Ontario i Canada. I USA startet eventyret i 1859, da Edwin Drake fant olje nær Titusville i Pennsylvania. Industrien vokste sakte på 1800-tallet, og laget stort sett parafin til oljelamper. Få ante at noe enormt var på vei: Bilismen. Som startet så smått like etter 1880, og skjøt fart så snart bilene ble bedre – og den irskættede, USA-fødte Henry Ford startet serieproduksjon av Model T. Da ble det fart i sakene.
Tidlige funn av lovende oljekilder i Ontario og Pennsylvania ble snart overgått av enorme funn i Oklahoma, Texas og California. Samuel Kier hadde startet USAs første raffineri i Pittsburgh alt i 1853.
I noen år til
Den polske farmasøyt Ignacy Łukasiewicz åpnet 1854 et moderne raffineri i Jasło, som da lå i det østerriksk-ungarske riket. Det første virkelig store raffineriet åpnet 1857 i Plöști i Romania. Der økte de effektiviteten i forhold til fraksjonert destillasjon, og startet en massiv utbygging. De nye prosessene ble også innført i Frankrike, Tyskland, USA og ble i løpet av noen tiår spredt over hele verden. De dannet også grunnlaget for den raffinering (med cracking) vi i dag har av bensin og dieseldrivstoff, i tillegg til de andre lette og tyngre fraksjonene som verdens mange hundre raffinerier fortsatt lager. I noen år til.
Otto?
Om noen har hørt om Otto fuel II, så er dette en mono-drivstoffblanding av propylen-glykol-di-nitrat (ester av salpetersyre og propylenglykol, likner nitroglyserin!) som brukes i torpedoer og liknende. Det ble oppfunnet av Otto Reitlinger i 1963 – men andre tester var utført tre år tidligere. Stoffet er også bare kalt Otto fuel, men navnet har ikke noe å gjøre med Otto-syklusen; det er oppkalt etter Reitlinger og kalles nr 2 fordi det er utgave II. Det ble utviklet av US Navy, og den første torpedoen som brukte det var Mark 48 på 1960-tallet.
Så der har du drivstoffhistorien. I store trekk. Og noen av de viktige navnene – hundrevis er ikke nevnt.
