Plast er et syntetisk (menneskeskapt) materiale med en enorm mengde bruksområder. Bilen er full av dem, 300 kg – og økende.
Av Stein Bekkevold
Noen eksempler på økende bruk er bilinnredning, emballasje, byggemateriale, leketøy, kirurgiske implantater, møbler og teknisk utstyr.
Det finnes et enormt antall plasttyper – minst 250 – med ulike egenskaper. Noen er elastiske (elastomere), andre er myke og bøyelige (termoplast), atter andre er beinharde og solide (herdeplast). Kjemisk sett er plast én eller flere polymere stoffer (basisplast) med tilsetninger (hjelpestoffer). De aller fleste lages av petroleum, men noen er også plantebasert cellulose, som cellofan og celluloid.
Termoplast
Om basisplasten er plastisk og formbar også etter ny oppvarming – uten kjemiske herdereaksjoner – vil den være plastisk om og om igjen. Polyetylen, polypropylen, polyvinylklorid og polystyren er slik termoplast.
Herdeplast
Hvis plasten eller utgangsmaterialet reagerer kjemisk – ved oppvarming, med herder eller katalysator – og molekylene blir et ubrytelig nettverk, har du herdeplast. Den blir aldri i plastisk igjen, og er uløselig i løsemidler. Typiske er umettet polyester, og urea-, fenol-, melamin-, uretan- og epoksyplast.
Ulike navn
Orlon er et merkevarenavn for tekstilfiberen akryl, som ble utviklet i 1941 av DuPont. Den ble først laget i store mengder på 1950-tallet. Perlon er et varenavn for syntetisk tekstilfiber polyamid (nylon). Nylon er et annet varemerke for polyamid, en termoplast.
Akrylplast er en videreutvikling av polypropylen, med ammoniakk. Den finnes i tre utgaver: Vanlig akryl, og en modifisert som ikke så lett antennes, til verneklær og pynt. En tredje type er Dunova, hul fiber som gjør stoff varmeisolerende, som i undertøy. Akrylfibre fås ved polymerisasjon av akrylnitril og kan inneholde inntil 15 prosent andre stoffer for bl.a. å forbedre evnen til å farges. Med 15 til 65 prosent andre stoffer får vi modakryl, modifisert akryl.
Cracking
Nesten all plast lages i dag av petrokjemiske stoffer, som etylen, propylen, ulike butener og butadien, fra cracking av petroleum. Polymerisering gir lange kjeder av sammenfiltrede molekyler – ut fra enkle (monomere). Plast kan også lages med cellulose – men bare et par prosent av totalen – også dette krever petrokjemiske stoffer.
Epoksy
lages av epoksider, organiske forbindelser med en reaktiv gruppe – en treleddet ring med to karbonatomer og et oksygenatom – en epoksygruppe kalt oksiran. Noen kjente er etylenoksid og epiklorhydrin.
Plasten har styrke, formbestandighet og er motstandsdyktig mot vann, syrer, alkali, bensin, olje og andre væsker. Den brukes i elektroteknikk til isolasjon og innstøping, i bygg til gulvbelegg og dekorative plater – og som polyester til fiberprodukter med høy styrke. Tilsatt fenolplast får vi varmebestandig epoksy til varmeskjold på romfartøyer. Tilsatt reaktivgummi får den ekstra høy slagfasthet. Bilindustrien limer med denne plasten.
Vanlige typer
Høydensitets polyetylen (HDPE) er den vanligste typen med utallige bruksområder, som bokser, rør, esker og folie. HDPE brukes også som teknisk plast. PP kan ofte erstatte den.
Lavdensitets polyetylen (LDPE) er det vanligste materialet for folie, blandes ofte med LLDPE. Alle etener er basert på petroleums-forbindelsen, hydrokarbon C2H4
PA (polyamid eller nylon), en populær plast som også brukes til folie.
Polypropylen (PP) er en enkel teknikkplast med mange bruksområder. Forbruket har vokst sterkt da prisen er lav.
Polyamid (PA) er sterk (nylon), populær både i folie og tekniske løsninger.
Polyvinylklorid (PVC eller vinyl) er allsidig og har høy styrke og lang levetid, lages i harde og myke utgaver.
Polystyren (PS) har du som skum i setene pluss i utallige emballasjetyper.
Akryl-nitril-butadienstyren (ABS) er en god teknisk plast med høy glans; bilers innredning er full av den. LEGO-klosser er av ABS. Prisen er høy.
Poly-butylen-tereftalat (PBT) er en teknisk plast med svært gode mekaniske egenskaper. Prisen er høy.
Poly-etylen-tereftalat (PET) er umettet polyester – en termoplast med bred bruk. Du holder i PET når du tømmer en brus- eller vannflaske.
Teflon
Navn på ekstremt glatt polytetrafluoretylen (PTFE). Den er en syntetisk fluorpolymer, og ble fort populær da den er varmebestandig og kjemisk upåvirkelig. Teflon kom først fra Chemours, datter av DuPont. De oppdaget stoffet i 1938 – et fast fluorkarbon med høy molekylmasse av karbon og fluor. Ikke noe kan fukte dette stoffet, verken vann eller vannholdige saker, fordi det har svært lave London-dispersjonskrefter. Dette kommer av ekstremt lav elektrisk polariseringsevne. PTFE har en av de laveste friksjonskoeffisientene av alle faste stoffer. Og brukes bl.a. til lagre i små elektromotorer osv.
Polykarbonat
Så har vi superplasten polykarbonat (PC) som har erstattet lykteglass i nyere biler – lettstøpt, sterk og god å gjenbruke. PC er en transparent termoplast med særlig stor holdbarhet. Den vanligste er en polyester av karbonsyre og bisfenol A. Den gir glassklare produkter med høy stivhet, formstabilitet og slagfasthet, pluss gode elektriske egenskaper.
Bisfenol A er et hormonhermende stoff med negative helseeffekter. Derfor er stoffet i enkelte PC-produkter erstattet av andre plasttyper, om det ferdige produktet brukes med mat eller drikke.
Det var vel det hele.
Bildene er fra Volvo: Inne i og utenpå flotte nye EX60 (vi har nettopp prøvd den, FOR en bil!) er det mye moderne plast, for å få senket vekt, økt bruksvennlighet og enda bedre resirkulering/gjenbruk.
