Bildet: “Airbag’en” i profil. Bruttern til venstre.

Ja, slike spørsmål kan man få av barnebarn i 3-4 års alder – slik jeg fikk det for noen år siden. Og jeg må jo innrømme at vesla hadde et poeng, farfar hadde utviklet en utpreget komfortkropp siden røykekuttet mange år tidligere. Så hva svarer man?

Det ble en litt defensiv ”Nei, den sitter vel litt fast… (humre-humre)”

Jeg bryr meg ikke så mye om brutterns stadige referanser til ”airbag” og desslike, men fra barnemunn blir det selvsagt litt annerledes…

Spørsmålet ga ettertanke – men heller ikke særlig mye mer de nærmeste årene. Vekten var ikke en gang oppe på 90 kg, så dette følte jeg at jeg kunne leve med (selv om utgangspunktet i sin tid, ved røykekutt, var 71 kg). Selv om det av og til opplevdes litt småflaut (jeg har flere barnebarn; ikke snaue i kommentaren de heller!).

Så lurer du, forståelig nok, på hva dette har med bil å gjøre? Ikke så rent lite, faktisk. Lange perioder bak rattet har en tendens til å promotere kroppsform a la to pærer satt sammen i den butte enden – og jeg har alltid kjørt MYE. Vesentlig fordi jeg så ofte bruker bil i stedet for fly eller tog på jobbreiser opp til 60 – 80 mil en vei. Det blir mye kilometer av slikt, og veldig mange timer bak rattet.

Bildet: IKKE studietur til tysk landbruk. Bakgrunnen er helt tilfeldig.

Hva det også blir, er langt flere pølser enn hva som egentlig er helt bra for kroppen, ferske boller med rosiner som legger seg som et blylodd i magen de nærmeste par timene, og i mangel av annet: Sjokolade! Klart at dette er en strålende oppskrift på uheldig kroppsform!

Med tiden begynte jeg også å bli lei av fasongen; en mage som etter hvert var såpass at den nærmest seg stadiet jeg kaller ”kritisk masse” – der den får såpass omfang at den legger seg ut over beltet. Jeg var ikke helt der, men heller ikke så langt unna! Og dit ville jeg helst ikke…

Hjelpen kom fra uventet hold, forsåvidt. På en legesjekk i februar i år meldte min fastlege om litt for høyt kolesterol – ikke noe dramatisk, men såpass at jeg ”burde gjøre noe med det”.

– Jeg skriver ut statiner til deg, sa han.

Jeg googlet statiner, og satte boksen uåpnet bort. Statiner var ikke noe som fristet meg, derimot fant jeg noe som heter rød ris, som fristet atskillig mer, og som jeg senere har tatt. Samtidig, rundt 1. mars, begynte jeg å gå lengre turer (raskt), først i byen i vinter; i skog og mark etter at snøen gikk. Etter hvert begynte jeg å veksle mellom rask gange og løping, og nå er det vel omtrent fifty-fifty?

Pølser husker jeg ikke sist jeg spiste underveis noe sted, og bollene er også helt forlatt; likeså sjokoladen. Nå er det nøttemiks for alle pengene, sammen med vann, selvsagt.

Siden 1. mars har jeg loggført drøyt 1200 treningskilometere, kolesterolet er tilbake på det helt eksemplariske – og vekten er igjen kommet under 80 kg. Så vidt, riktig nok, men på rett side av streken. Det beste er at jeg føler meg mer vel og får energi av treningsopplegget, noe som kommer godt med i en travel hverdag.

Og den store magen? Mer og mindre borte, i alle fall er det slutt på ”morsomme” kommentarer, både fra barnebarn og bror! Livvidden er såpass redusert at det kreves nye belter (og nye bukser, for den saks skyld).

Så det er håp for alle, også oss som fortsatt kjører mye bil!