Gjennom mer enn 50 år som biljournalist har jeg testet et stort antall biler i inn- og utland.Noen biler – og noen episoder – husker jeg bedre enn andre. Nå deler jeg minner med alle Bilstoffs lesere. Denne gang handler det om den første Chrysler 180, som ble lansert som «En amerikaner fra Paris» på bilutstillingen i Paris høsten 1970. Det ble skikkelig helbom!
Når jeg tenker tilbake på Chrysler 180, tenker jeg at denne modellen faktisk i ettertid ser ut som en villet fiasko. En slags bilmodell-harakiri for store amerikanske Chrysler, som allerede var på vikende front i Europa. Bilen ble omsider til etter en masse organisatorisk hopp og sprett og tjo og hei, som endte med at den skulle produseres i Poissy ved Paris for alle markeder. Ingen produksjon i England, som opprinnelig planlagt – alt havnet i Poissy, og mye lykke kom det ikke ut av dette heller.
Et sideblikk bekrefter at det var ikke design som var den største innvendingen mot bilen – den så bra ut.
Kjøpte Chrysler Europa for 1 dollar!
I Frankrike ble bilen produsert frem til 1977, da den ble videreført som Chrysler-Simca 1609/1610/2,0 L. Etter 1980 ble den produsert ytterligere et par år i Spania med dieselmotor. I Frankrike ble den i 1980 etterfulgt av Talbot Tagora, som om mulig fikk et enda dårligere rykte enn utskjelte Chrysler 180. Tagora var for øvrig med som utviklingsprosjekt i «pakka» da PSA 10. mai 1978 kjøpte Chryslers europeiske organisasjon med fabrikker og det hele for 1 dollar, mens amerikanerne vendte hjem for å slikke sine finansielle sår.
Detaljforbedringer nødvendig
Likevel skal det sies at vi ventet med spenning på å få prøvekjøre den første europeisk-bygde Chrysler-modellen – 180. «En amerikaner fra Paris» hadde absolutt et eksotisk drag over seg, men det skulle snart vise seg at det ikke var noen grunn til overdrevne forventninger.
Selv hadde jeg min første test av bilen på trykk i Morgenposten 3. mars 1971 (for øvrig 28 dager før vi smokingkledt drakk champagne ved rotasjonen da aller siste utgave så dagens lys – avisen for 1.april 1971).
Jeg fastslo i tittelen at bilen var «komfortabel på langtur» – men konstaterte også tørt at «men detaljforbedringer er nødvendig».
Slik så den europeiske amerikaneren ut skrått bakfra.
Utstyrt med liggebeslag
Bilen jeg fikk prøvekjøre var flaggskipet, og den største og dyreste modellen i Chryslers europeiske program.
Om den aldri så mye var produsert i Europa, så var det amerikanske preget ikke til å ta feil av, fastslo jeg: «Dører, seter, dashbord, trekk og annet innvendig utstyr bærer et umiskjennelig amerikansk preg. Med andre ord: Komfort har vært nøkkelord for konstruktørene, komfort i lett overdådig utførelse.
Setene var utmerket både foran og bak i 180. Foran med høy rygg og anatomisk utforming som ga en meget god sittestilling, og med nakkeputer (!) på toppen. Forsetene var utstyrt med liggebeslag. Også baksetet var «fasongsydd» med et velplassert armlene i midten.»
Videre kunne jeg melde om grei takhøyde og beinplass, og at det typisk amerikanske dashbordet hadde god polstring på topp, men manglet dette på undersiden.
Elendig askebeger
Litt opp og ned var det med mange ting, som for eksempel at friskluftdysen på førersiden var skikkelig og forseggjort, mens passasjeren «hadde en primitiv plasthistorie å leke med».
På dashbordet hadde Chrysler 180 fire klokkeformede instrumenter som var eksakt like store. En følge av dette var at speedometeret ble for lite og tallene for små til at lesbarheten var tilstrekkelig god.
Siden røyking på denne tiden var «in», så klart også i bil, var vurdering av askebegrenes plassering og kvalitet et viktig innslag i datidens biltester! Her sto Chrysler 180 til stryk, meldte jeg: «I dashbordets underkant – under varmeapparatkontrollene – henger et stort askebeger med innebygget lighter.
Dette hadde den tvilsomme egenskap at det meget lett falt ut hvis man skulle «drepe» en røyk i det. Og det skal man jo av og til i et askebeger. Ved siden av den formidable irritasjon man følte over dette, er det selvfølgelig også klart at tekstilmattene i dørken neppe har særlig godt av jevnlig «overflatebehandling» med aske og sigarettstumper.»
Fire klokker ga ganske mye informasjon, men alt var tilsynelatende like viktig…
Trøblete girskift
Bedre sto det ikke til for dem som skulle nyte sin sigg i baksetet: «Dette (askebegeret) var bygget inn i konsollens forlengelse, og var på sitt vis ikke spor bedre. Det var tregt og hadde dårlig oppheng. Enten fikk man det ikke ut, eller også satt man plutselig med det i hendene.»
Den franskbygde Chrysleren bød dessuten på spesielle lydopplevelser, for eksempel en kraftig hyling under akselerasjon, særlig så lenge motoren var kald. Skrangling fra venstre fordør var heller ikke noe sunnhetstegn for en kliss ny bil.
Teknisk var det også litt blandet drops. Bilen hadde noe såpass avansert som skivebremser på alle fire hjul, som ga et godt inntrykk. Girkassen var 4-trinns manuell, med et girskift som avgjort var trøblete – spesielt var det brysomt å finne 2. gir i en fart.
Et lite spark på gasspedalen
Biler den gangen hadde som nevnt noe som hette choke, og som var en nødvendig starthjelp. Med denne kunne man regulere blandingsforholdet mellom luft og bensin. Jo kaldere motoren var, jo mer choke trengtes det.
I Chrysler 180 tok bilen seg selv av denne starthjelpen ved at den hadde automatchoke. Dessverre var den litt «hjernedød», slik at den hang på alt for lenge. Resultatet var at vi selv med varm motor opplevde rusing til 2.500 – 3.000 omdreininger ved stopp i lyskryss, for eksempel. «Dette lot seg vanligvis bringe i orden ved et lite spark på gasspedalen».
Navigasjonssystem var et ukjent begrep. Men vi hadde en grei sidelomme på førersetet til å legge kartet i!
Ofte skrens
Man skulle også være en bra spenningssøker for å trives med denne bilen på vinterføre: «En svært lett hekk med stiv bakaksel gjorde at skrens kom temmelig uprovosert, mens den på dårlige veier hadde en tendens til å steppe og oppføre seg urolig. Skrens var ikke vanskelig å ta inn, men kjøringen blir en smule anstrengende når den kom så ofte som her», konstaterte jeg lakonisk.
Gikk bra
Chrysler 180, slik jeg møtte den, var en stor familiesedan. Bilen var en 5-seter med god bagasjeplass. Motoren foran og drivhjul bak var fortsatt den klassiske drivlinjen – på godt og vondt. Lengden var 4,46 m, bredden 1,73 m og høyde 1,43 m. Akselavstand: 2.67 m. Motoren var en rekkefirer på 1,8 liter med 97 hk. Dette holdt til en toppfart på 170 km/t, som var meget anstendig på den tiden, og en akselerasjon 0-100 km/t på ca. 13 sekunder, som også var meget bra. Forbruket lå på ca. 1,3 l/mil.
Oppslaget i Morgenposten 3. mars 1971.
Tapte alle slag…
Men når sluttstreken skal settes, er det ikke til å underslå at Chrysler 180 var og ble det som gjerne kalles en drittbil. Produsenten bidro selv godt, gjennom å la modellen gå for lut og kaldt vann. Dette var veldig tydelig ved at 180 ikke fikk selv ganske banale utstyrsforbedringer som selv mye billigere modeller fikk.
Engelske Motor skrev da også rundt midten av 1970-tallet om Chrysler 180: «Dette er modellen som tapte alle slag den utkjempet.» Det gjaldt uansett marked…
Stakkars 180 ble liksom aldri særlig populær noe sted.
(Artikkelen var første gang publisert på broom.no)
