60 år som bileier, og nesten like mange som biljournalist – klart slikt skaper minner! Nå vil jeg dele noen av dem med leserne av bilstoff.no Noen biler husker jeg bedre enn andre. Denne gangen handler det om Opel Kadett, en bil jeg fortsatt angrer litt på at jeg ikke valgte i 1964. Saken var først publisert på Broom.no
Lurt å kjøpe Kadett?
Livet er fullt av valg. Noen av dem er vi heldige med, noen blir veldig uheldige. Mitt bilvalg, som den første i familien med førerkort, er et særdeles godt eksempel på den siste kategorien!
Samtidig var det et slående eksempel på hvor smart det mange ganger kan være å lytte til opphavet:
– Er det ikke lurt å kjøpe en Opel Kadett? undret fatter´n.
– Du får ny bil i stedet for brukt, og Opel er jo kjent for å være gode biler som bruker lite bensin?
– Ikke tale om, fastslo den vordende bileieren, med følgende avgjørende argumentasjon:
– Jeg vil da vel for fa.. ikke ha en bil som ser ut som en skoeske og låter som en symaskin! Dessuten blir den for liten når vi skal på tur, og særlig fort går den heller ikke.
Forsiden av brosjyren jeg fikk av O. P. Fure i Bodø i 1965.
Helst 8 sylindre
Så i stedet ble det en brukt (utbrukt, burde det heller vært beskrevet som) amerikaner, som i løpet av kort tid ga meg omfattende mekaniske kunnskaper – og astronomiske utgifter. Men mer om det en annen gang – jeg angrer fortsatt på at jeg valgte bort Opelen!
Opel var på denne tiden et av de virkelig store bilmerkene her i landet, og lille Kadett bidro sterkt til dette. Særlig appell til en 18-åring med rotfestet forelskelse i utflytende amerikanske former og minimum 6, helst 8 sylindre, hadde den altså ikke.
Dessuten hadde kompisen min, Kjell, en Chevrolet 1955 Bel Air, så å komme med en Opel Kadett der…
Tysk annonse for Opel Kadett i 1964.
“Kurvesikre seter”!
Hva var det så jeg valgte bort? Først og fremst et økonomisk forutsigbart bilhold, med mindre enn halvparten av amerikanerens bensinforbruk – og den spesielle opplevelsen av å ha ny bil som en ekstra bonus.
Opelen var en todørs femseter, noe som fortoner seg ganske spesielt med en største bredde på 1470 millimeter, og med hjulkasser som stjal atskillig av plassen sideveis i baksetet. Men jo, brosjyreteksten var klar: Fem personer kunne bli med på tur.
I dag er vel de fleste enige om at 1800 millimeter bred må bilen i alle fall være, dersom vi skal snakke om en reell femseter.
Opel kunne dessuten friste med det importøren kalte “kurvesikre” seter! Slik ble dette begrepet forklart i brosjyren: “Setene i Opel Kadett er spesialkonstruerte: De behøver ikke lete etter støtte, setet holder Dem fast. Det føyer seg etter skuldrene og støtter bena. Disse setene er ikke laget etter ytre mål, men ved hjelp av et helt nytt prøveapparat. Det bestemmer eksakt polstringens riktige form og hårdhetsgrad.”
Dette dashbordet bleknet litt, sammenlignet med mine amerikanske idealer på den tiden…
Luktfri oppvarming av friskluften
Noe som var relativt lite vanlig ennå, var separate forseter. Sikkerhetsbelter hadde bilen ikke, men den var i alle fall forsynt med fester for slike.
Til komforten bidro blant annet varmeanlegget sterkt, for dette var ikke et “hvilket som helst varmeanlegg”: “Fra et støv- og eksosfattig område foran frontglasset ledes den friske luften inn i vognen. Luftstrømmens styrke er regulerbar. Den kan ledes inn til benplassen foran eller mot frontglasset. Ved hjelp av et regulerbart varmtvannsapparat oppnår De luktfri oppvarming av friskluften. Dessuten (!!) kan en to-trinns vifte kobles til. Frisklufttilførselen er derfor uavhengig av kjørehastigheten og motorens omdreiningstall.
Motorrom med god plass var tidstypisk. Så var det jo heller ikke svære motoren som skulle bo der…
Uhåndterlig campingutstyr
Et enkelt understell hadde selvsagt stiv bakaksel med langsgående bladfjærer, men hjulopphengene var i det minste vedlikeholdsfrie – smøreniplene var borte.
Noe av det som var mest imponerende med 1964-Kadetten, var det enorme bagasjerommet. Her var det virkelig god plass: “Til store relsekofferter, til uhåndterlig campingutstyr eller til de tusen ting man til daglig har bruk for å transportere.”
Jeg kan ikke huske at vi fylte opp bagasjerom på en slik måte, den gangen, men…
“Kurvesikre seter”, ja – slik så altså de ut.
Sikkerhet veier tungt
Opel Kadett var i 1964 det vi i dag kaller en kompaktmodell, eller en bil i C-segmentet; Golf-klassen, som det også kalles. Bilens ytre mål ville i dag ha plassert den blant de aller minste. Lengden var 3923 millimeter, bredden 1470 mm og høyden 1416 mm.
Akselavstanden var 2325 mm, og selvsagt rullet den fremdeles på diagonaldekk: 6,00×12.
Egenvekten kjøreklar var 670 kilo, og tillatt totalvekt 1085 kg.
Den minste Opel-modellen i dag, er Adam. Den er hele 25 cm bredere enn 1964-Kadetten, og egenvekten er for en 1,0 DI-Turbo bortimot det dobbelte: 1156 kg. Det siste forteller mye om hvor høy vekt moderne sikkerhetssystemer krever.
Vaskbart taktrekk var standard
Listen over bilens standardutstyr forteller veldig mye om hvor mye som faktisk har skjedd siden den gang. Opel presiserer for eksempel at “utvendig sladrespeil er ikke standardutstyr.”
Derimot ble bilen levert med følgende imponerende detaljer uten pristillegg: Varmeanlegg, rattlås, vinduspussere med vindusspyler, separate forseter, stort hanskerom med lokk, askebeger, på begge dører kontakter for innvendig belysning, avbalansert koffertlokk og vaskbart taktrekk, for å ha nevnt noen eksempler.
Girspak på sånn cirka halvmeteren – og plass til servicehefte foran passasjerdøren.
“Supermotor” var tilgjengelig
Når jeg har gjemt motoren til slutt, så er på ingen måte dette fordi jeg mener den var selve rosinen i pølsen. Absolutt ikke. Under panseret – og med god plass omkring seg – slumret en 4-sylindret toppventilert rekkemotor med slagvolum 993 cc.
Det høres ikke all verdens ut, og var det heller ikke. De 46 SAE-hestene beskrev Opel som “en frisk motor full av spennkraft som lett gir bilen toppfart 120 km/t på en autostrada (og dem hadde vi som kjent ikke mange av her til lands…
I dag måler vi akselerasjon fra 0 til 100 km/t. Til dette ville Opel Kadett 1964 ha behøvd over 20 sekunder, og da tar jeg ikke i en gang. Det kunne imidlertid på bestilling og mot pristillegg leveres en “supermotor” med 54 hk.
Stasjonsvogn fantes også.
Nærmere 15.000 var prisen
Bensinforbruket var oppgitt til 0,7 l/mil. Den tidligere nevnte Opel Adam klarer seg med 0,47 l/mil ved blandet kjøring
Verden var likevel på vei fremover: På den tiden var oljeskift hver 1500 – 2000 kilometer vanlig. Opel Kadett kunne imidlertid by på nyheten “Full-flow” oljefilter. Med dette behøvde oljen bare skiftes hver 5000 kilometer – vel å merke “under normale kjøreforhold”.
Og prisen? Såvidt jeg kan huske sto det litt under 15.000 kroner på prislappen den gang. Omregnet etter konsumprisindeksen ville dette i dag tilsvare ca. 163.500 kroner.
Rimelig den gang, rimelig nå. Men for en bilinteressert ung mann var det altså ikke nok. Og innerst inne forstår jeg det vel fortsatt, mange år senere….
