De håndbygde Pierce-Arrow bilene var Amerikas svar på Rolls Royce: store, luksuriøse; fenomenale motorer, stillegående, og verdens vakreste superlakk – av cellulose.
Bildet øverst: Denne gamle svarte/blå – USAs svar på Rolls – er en håndbygget Town Car fra 1919. (Foto: The Pierce-Arrow Museum)
Av Stein Bekkevold
Pierce-Arrow lå i Buffalo og var i drift fra 1901 til 1938. Selv om de var mest kjent for dyre luksusbiler med fantastisk lakk, bygde de også nyttekjøretøy.
Forløperen startet i 1865 som Heinz, Pierce og Munschauer. De var først kjent for husholdningsartikler, som for eksempel forgylte fuglebur …
I 1872 kjøpte Pierce opp de to andre, ble George N. Pierce Co, og la i 1896 om til sykler. De lyktes ikke med dampbil – i 1900 – på lisens fra Overman, så de bygget i 1901 sin første ensylinders totrinns, revers-frie Motorette.
En tøff Roundabout fra 1931 – topp kvalitet, med gnistrende celluloselakk rund baut. (Foto: The Pierce-Arrow Museum)
Great Arrow
I 1903 kom de med en tosylindret Arrow. I 1904 ville Pierce lage en enda mer luksuriøs bil for det eksklusive markedet, The Great Arrow. Den var i mangt og mye basert på det Henry Royce og W. O. Bentley drev med i England, og ble selskapets mest vellykkede.
Denne solide firesylindrede maskinen vant Glidden Tour i 1905, et utholdenhetsløp som kåret landets mest pålitelige bil – en engelsk ide. 33 biler kjørte 560 kilometer fra New York City til New Hampshire; løpet ble vunnet av Percy Pierce – i en Great Arrow.
George Pierce solgte alle rettigheter i selskapet i 1907, og døde tre år senere. I 1908 ble Pierce Motor Co til Pierce-Arrow Motor Car Co. I 1909 bestilte president W. H. Taft to Pierce-Arrows (pluss to hvite M Tourer), de ble landets første offisielle.
En flott 1240 Coupe (V12) fra 1933. (Foto: Mr. Choppers/wikipedia)
Enorme motorer
Slagvolumet startet på 7,4 liter, økte til enorme 11,7 liter og ble senere hele 13,52 liter – verdens største Ottomotor i produksjonsbil.
Fra 1910 fokuserte de på 6-sylindrede motorer helt til 1929. Modellene 6-36, 6-48 og 6-66 fortsatte det neste tiåret. Fra 1918 bygde de en rekkemotor med fire ventiler per sylinder og T-hode (Dual Valve Six) og tre tennplugger!
Selskapet kom først med V8 i 1929-modellen 126, en V-12 kom i 1931. Pierce-Arrow ble et super-statussymbol, eid av mange Hollywood-stjerner og storfolk. En favoritt var Pierce-Arrow Town Car. Kongelige rundt i verden hadde minst én Pierce-Arrow i samlingen.
Pressen har beskrevet Pierce og to av rivalene, Peerless og Packard, som «motorverdenens tre P-er».
En Roundabut elsket av Hollywood. (Foto:Pierce Arrow Society)
Flott lakk
Mange av disse flotte bilene – om ikke alle – fikk gnistrende celluloselakk, noe selgere skrøt uhemmet av. Engelske luksusbiler – deriblant Vauxhall 14 (min fars) – fortsatte med dette lenge etter 2. verdenskrig.
Lakken har et bindemiddel som stort sett er et cellulosederivat, som cellulosenitrat (i nitrocelluloselakk, nitro-lakk), celluloseacetat (i acetat-lakk) eller celluloseacetat-butyrat (i butyrat-lakk). Som løsemidler brukes flyktige estere, ketoner, alkoholer og white spirit.
Celluloselakk tørker raskt og gir et flott, gnistrende toppsjikt. Den er nå erstattet av syntetiske plasttyper; vann-basert akryl-polyuretan-emaljelakk er den mest brukte, også som grunning..
Moderne billakk legges i flere lag til tykkelse på rundt 100 μm (0,1 mm). Påføring krever forberedelse og grunning for å sikre riktig resultat. Farget lakk legges etter grunningen. Så kan ekstra robust klarlakk legges som et blankt og beskyttende belegg, noen mer ripefaste enn andre … Laget må tåle UV-lys.
Teknisk sett
Nitrocelluloselakk var enerådende for seriebygde biler helt fra 1920-tallet – for noen merker helt til1970-tallet. Lakken er fortsatt riktig for restaurering der originalitet er poenget. Lakken lages ved å løse nitrocellulose (justert plantecellulose) i et løsemiddel som fordamper ved tørking, tilbake ligger fargestoffet/pigmentet og «plasten».
Kjemien er enkel. Lakken er fantastisk: Riktig utført har den en lysbrytende finish med varme og dyp glans som ingen moderne systemer klarer å kopiere.
Cellulose tørker ved fordamping, uten kjemisk reaksjon, den tørker fort ved romtemperaturog kan mattes tilbake – og lakkeres igjen – uten at du trenger å tenke på kjemisk kompatibilitet. Om det første strøket går galt, kan det lett slipes ned og sprøytes om igjen samme dag. Svært viktig ved restaurering er at cellulose kan fikses så greit; et nytt strøk på det eksisterende løser seg opp overflaten – fordi løsemiddelet mykner den slik at lakklagene smelter sammen.
Ulemper: Cellulose er en myk lakk, følsom for drivstoff, løsemidler og drivstofftilsetninger der mange er mer aggressive enn før. Lakken falmer raskere i UV-lys, mørkere farger er særlig utsatt.
Men altså: Ikke noe slår en godt utført lakkering med celluloselakk. Det kan alle eiere av gamle luksusbiler fortelle.
