Opp gjennom tidene var åpen vogn – kabriolet – det normale, også når de satte motor i dem og kalte dem automobil. Først med en variant av Henry Fords Model T ble fast tak av stål vanlig. Og deretter måtte de gjenoppfinne den åpne, luftige kabrioleten. Som ble eksklusiv.
Bildet øverst: Før bilene fikk tak var de åpne. Alle som en. Og takløsningen var ikke alltid like elegant. (Foto: Henry Ford Museum, Dearborn)
Av Stein Bekkevold
Med den fornyede kabrioleten fulgte tøytak likt de noen av de åpne vognene hadde i årevis, for bruk i heftig regnvær, ofte laget av seilduk. Seilduk er et ekstremt slitesterkt, normalvevet stoff som fortsatt brukes – oftest impregnert – til kabriolettak, og til seil, telt, partytelt, ryggsekker, tilfluktsrom, som panel for oljemalerier og til andre saker der det kreves formstabilitet og styrke; fancy moteobjekter som håndvesker, flotte bager og altfor dyre strandsko. Gjerne for fjonge damer.
Moderne lerret er vanligvis laget av bomull eller lin, noen ganger av polyvinylklorid (PVC), men var historisk sett laget av hamp. Stoffet skiller seg fra andre tunge bomullsstoffer, som denim, ved å være normalvevet i stedet for vevet som twill.
Lerret kommer i to grunnleggende typer: vanlig, og duklerret. Trådene i duk er tettere vevd. Twill (kavaleritwill) er vevnad i såkalt kyperbinding (skråbinding) der det fagfolk kaller renningen skaper doble, steile diagonalstriper. Opprinnelig ble denne tøytypen brukt til ekstra slitesterke bukser for kavaleriet, men er nå vanlig til forskjellig yttertøy. Og lerret var opprinnelig en vevd tekstil av lin i toskaftbinding, men brukes nå også om bomulltekstiler i samme binding.
Og bomull er hva da? Bomull er planter i slekten Gossypium i kattostfamilien, av alle ting. Bomullsfiberne er hårene på bomullsplantens frø, det som skal la dem fly med vinden, og tilhører gruppen cellulosefibre. Bomull er forresten verdens mest brukte tekstilfiber. Også svært mye brukt er kunstfiber, mye fordi du da kan få akkurat de egenskapene du trenger, jevnt og trutt i tøyrull etter tøyrull.
Nydelig Jaguar med flott tak, i moderne materialer som ikke krymper og ikke falmer. Ikke lekker det heller … (Foto: Jaguar)
Kunstfiber
kan være laget av olje og er da syntetiske, eller være laget av naturlige råstoffer – fra planter eller dyr, og er regenererte. De to mest bruke kunstfiberne er polyester (syntetisk), som er laget av olje, og viskose (regenerert), som oftest er laget av cellulose.
Sammenlignet med naturfiber er kunstfiberne av nyere dato. Eldst er de regenererte, som kom på slutten av 1800-tallet, først som faste stoffer. De kom som tekstiler like etter år 1900. Den regenererte cellulosefiberen viskose ble patentert i 1902. Acetat, også en cellulosefiber, kom i 1911.
Den første syntetiske fiberen var en polypropylen kalt nylon, som kom i 1939, fra DuPont. I dag dominerer de syntetiske markedet, men de regenererte kan få et oppsving på grunn av ønsket om å gå tilbake til fornybare ressurser. Det forskes derfor mye på slike.
Kunstfiber har som alle tekstiler molekylene i kjeder. De er kjedemolekyler – eller polymerestoffer. Fordi de er fabrikklaget kan egenskapene varieres. Syntetiske stoffer er rimelige, sterke og termoplastiske – og tar opp lite fuktighet. De smelter når det blir et stykke over 100 grader C. De regenererte fibrene tar opp mye fuktighet, brenner akkurat som papir, og er ikke termoplastiske. To unntak er her acetat og triacetat som ligner de syntetiske. Fiberegenskaper kan varieres ved å styre reaksjonene i produksjonen og spinning og veving. De justerer diameter, tverrsnittsform og fiberfasthet. Fibrene kan modifiseres kjemisk underveis, a la justert akrylfiber, modakryl.
Vanntett
Tidlige kabrioleter brukte bomullsduk vevd så tett at den nesten var vanntett. Men bilfabrikkene fikk problem med å få nok råvarer etter andre verdenskrig, ikke minst lerret i forskjellige nyanser for bruk i myke tak, noe som rotet til produksjonen.
Duktak av andre materialer kom derfor inn i bildet. Et vanlig, stoff-basert (impregnert) materiale har blitt mer normalt de siste årene. Andre materialer – særlig lys- og UV-faste syntetiske – brukes også i toppen. Dette avhenger litt av hvor dyr – og stilig – bilen skal være.
Impregnering
er innsetting/gjennomtrenging av hulrom/porer med spesielle kjemiske stoffer, og omfatter en rekke behandlinger, og gjøres for å forbedre eller tilføre stoffet en spesiell egenskap. Impregnering som gjør stoffet vannavstøtende (hydrofobt) har vært i bruk i mange år. Da brukes organiske forbindelser som voks eller aluminiumzirkonium- eller silisiumforbindelser.
Til fettavstøtende impregnering brukes organiske fluorforbindelser (oleofobering), som også virker vannavstøtende. Antiråtebehandling – spesielt for cellullose – gjøres ofte med kobber-, zirkonium– og kvikksølvforbindelser, eller organiske forbindelser. Bakterienedbrytende impregnering eller beskyttelse mot mikroorganismer gjøres med noe fancy som kjemikerne kaller kvarternære ammoniumforbindelser. Til møllsikring brukes klorerte hydrokarboner.
Alt dette, mens det for antistatisk behandling for det meste brukes polyetylenglykoler og lignende. Beskyttelse mot lysnedbrytning får de som vanlig til ved bruk av stoffer som absorberer ultrafiolett lys. Mange av disse brukes også i lysutsatte gummideler som lister og sånt.
Ulike tuper duk
I 1955 var de mest populære materialene lateks- og butylgummiduk som hver utgjorde rundt 35 prosent av toppens vekt, andre inkluderte vinyl (12 prosent), jute (8 prosent) og rayon og akrylfibre med handelsnavn Orlon, som sto for ca. 1 prosent hver i duktakene. Polyvinylklorid (PVC) er også et materiale som ble brukt til mange topper. Duken består da ofte av to lag: et topplag av PVC, som har en spesifikk struktur avhengig av bilmodell, og et nedre lag av stoff (vanligvis bomull).
Duktaket kan ha en indre kledning som er lyddempende, og enda et indre lag som glatter innsiden. Duk-taket gjemmes i våre dager nede i karosseriet, men lå tidligere ofte på toppen av det, bak setene. Med diskutabel aerodynamikk som følge.
PVC er dessuten blitt høyst uønsket fordi materialet ikke bør resirkuleres, og hvert fall ikke brennes da klor-delen i stoffet er sterkt forurensende. Vi hørte en gang at ordet duk kommer fra hollandsk doek som engelskmenn i sin dårlige språkforståelse trodde betydde duck, altså fuglen and, men som ikke betyr annet enn nettopp DUK. Verden er i sannhet snål.
Cannabis. Ordet canvas, engelsk for lerret, er visstnok avledet fra det engelsk-franske ordet kanevaset fra det 13. århundre og gammelfransk kanvene. Begge er muligens utviklet fra vulgærlatin canna-paceus, som betyr “laget av hamp”, opprinnelig gresk cannabis. Så nå vet du det også.
