Bilens dørlister og gulvmatter er gjerne av syntetisk gummi – en myk og solid plast. Det er også hjul, pakninger, O-ringer, drivbelter – og listene som tetter rundt panser, koffertlokk og soltak. Alt dette var naturgummi. Hva er syntetisk gummi? Og hvordan stelle den?
Bildet øverst: Seriøse fabrikker bruker syntetisk gummi, den har helt erstattet naturgummi. Og det er viktig hvordan du steller den. BRUK RIKTIG MIDDEL! Silikongummi er temperaturtolerant og vannavstøtende, og brukes i elastiske slanger, pakninger og ulike dempere. Men må altså stelles! (Foto: Volvo)
Av Stein Bekkevold
Syntetisk gummi er en kopi av tørket plantesaft, lateks, med snarlik kjemisk formel og nesten lik behandling fra råstoff til produkt. Utfordringen for alle gummideler – som dørlister – er kraftig, gjentatt klemming og tøff mekanisk slitasje – de tynne listene klemmes ustanselig, bilen vrir seg – de må tåle store og brå endringer i påkjenninger og temperatur – kokende hete uten å klistre, og isnende kulde uten å bli sprø, og stå ut med en av de verste skurkene: Solas tærende UV-lys.
Viktig å gjøre riktig!
Og alle foringene, som får juling i ett sett, som de på toppen av MacPherson-opphenget – og inne i støtdemperne. Og belgene som beskytter drivknutene, og slangene som frakter kokende trykkvann med etsende kjemikalier. Og bremseslanger som stadig må tåle store trykkforandringer. I høy varme, eller stiv kulde.
Alt dette må renses og beskyttes, snakk med merkeverkstedet. Metode og midler skal stå i bilens verkstedhåndbok; ofte skal du smøre med *silikonfett/olje eller liknende – det er VIKTIG å gjøre dette riktig skal sakene holde ut.
Her er det svinkaldt! Uten syntetisk gummi ville ikke bilens mange lister – og andre gummisaker – ha tålt vinterkulde, sommervarme, ozon, såpe, UV-lys, gnissing og aldring. En veteranbil med usmurt naturgummi hadde vært lekk over alt … (Foto: Volvo)
Over alt
har du utsatte deler – av spesialisert kunstgummi. I bilens barndom ble hjul, slanger, tetningslister og pakninger laget av naturgummi, eller lær og impregnert duk og lerret. Naturgummi heter kautsjuk, og kom av plantesaften lateks. Denne utvant de fra gummitreet. Problemet med naturgummi – en naturlig polyisopren som lages kunstig, er at den ikke er særlig holdbar. Derfor kom kunstgummi (SR, Synthetic Rubber) på banen, for over hundre år siden.
Kunstgummi
er en elastomer, elastisk polymer – plast fra olje eller gass. 35-40 millioner tonn gummi av alle slag produseres årlig i USA alene, og av dette er 75 prosent SR.
Globalt salg av syntetisk økte i verdi til 80 milliarder dollar i 2024. Den brukes nå over alt i bilen, som sagt i hjul, dør- og vinduslister, tetninger som O-ringer og pakninger, foringer, slanger, belter, bagasjerom- og gulvmatter.
SR har i dag et videreutviklet sett fysiske og kjemiske egenskaper, og er på alle områder bedre enn naturgummi NR. Særlig øker påliteligheten. Dette merkes særlig på termisk stabilitet, og motstandskraft mot oljer/hydrokarboner – som lett kan løse opp NR. Syntetisk gummi er også mer motstandsdyktig mot UV-lys, og mot oksygen; dette er plager som senker levetiden til naturgummi.
Sykkelhjul
Den økte bruken av sykler, og særlig de med luftfylte dekk (Mr. Dunlop), skapte fra 1890-årene økt salg av naturgummi – og bedre (renere) varianter ble etterspurt.
I 1909 klarte forskerne Hoffmann og Harries hos Bayer å lage isopren (med formel snarlik lateks C8H16), den første syntetiske – kalt IR. Senere kom butadien, ved S. V. Lebedev. Polybutadien (PBR) ble starten på industriveksten i tsartiden, og økte sterkt under 1. verdenskrig på grunn av mangel på naturgummi. Disse ble avløst av naturgummi etter krigen, mens forskningen fortsatte.
I USA gjorde svingninger i naturgummiprisen at de lanserte Stevenson Act i 1921. Da kom kartell som styrte prisen, men dårlig tilbud på rågummi gjorde at alle snart ønsket SR. I 1925 var prisen på naturgummi så høy at det for alvor lønte seg å satse syntetisk.
USA
fokuserte på andre råstoff enn i Europa, etter arbeidet til F. J. Nieuwland, han foreslo neoprensyntese. Dette ga i 1931 USAs første vellykkede SR, neopren fra DuPont. Den tåler varme og kjemikalier som olje og bensin, og brukes nå bl.a. i drivstoffslanger.
I 1935 syntetiserte tyske kjemikere den første markeds-SR kalt Bunagummi. Andre merker var Koroseal fra 1935, og Sovprene fra USSR fra 1940.
Tidlig på 1980-tallet fantes «kunstgummi» over alt, som klorinert polyetylen, kloroprengummi, epikloringummi, og etylenpropylengummi. Folk lanserte saker som fluorkarbongummi og noen med fluor og silikoner, nitrilbutadien hang fortsatt med – og modifisert polyakrylat fantes her og der.
Noen brukte denne i dørlistene, mens andre brukte silikongummi – og styrenbutadien SBR satt nå andre steder enn bare i hjulene. Dette var i vestlige land, bak jernteppet brukte de rarere varianter – mange husker lukten i Moskvitsj, og polske Pobeda og østtyske Trabant og Wartburg – alle brukte sære løsemidler.
Mest SBR
Den mest brukte kunstgummi i dag er den allsidige SBR av styren og 1,3-butadien. Andre er polyisopren (kom først), en polymerisering av syntetisk isopren; og kloropren; pluss nitrilgummi av cyanobutadien, og gode gamle butadien. Ulike typer lages ved innblanding av annen plast og ymse katalysatorer, dette gir godt styrt stereokjemi. Av alle ting. Mange syntetiske gummier er jo mindre følsomme også for ozon. Naturgummi er UV-følsom på grunn av dobbeltbindinger, noe SR ikke har.
En nyere type SR er de termoplastiske som er lettere å forme og støpe; de er strukturstabilisert med krysskoblede krystallitter i PUR polyuretan, eller med egne, amorfe molekylområder av SBR. Disse tåler mye og brukes mer og mer i utsatte gummilister, pakninger og slanger. Verden går fremover …
UV-lys
Det rare med Solen er at den ustanselig sender stråling som prøver å ta livet av oss. Ultrafiolett lys (UV) er elektromagnetiske bølger med høy kortbølgeenergi – om den ikke bremses løser den opp bindinger mellom atomer – og kan gå rett inn i hud og gener og ødelegge.
Takk og pris stanses mye i vår tykke atmosfære, uten den hadde jo kloden vært øde og tom. I tillegg bremses UV av absorbenter, molekyler dopet inn i organiske materialer som plast og gummi, maling, etc. for å absorbere bølgelengden – for å dempe nedbrytningen. Stoffene er ulike de uorganiske som brukes i SR, som finkornet sot (carbon black), titandioksid og sinkoksid. Det er disse som styrker dine dekk – og resten av all din syntetiske gummi – bilens SR.
*En silikonbasert gummiolje er et polymerisert siloksan med organiske sidekjeder. De viktigste er polydimetylsiloksaner. De er gode på grunn av høy termisk stabilitet og gode smøreegenskaper. Mange av dem er robuste, lineære polymere – endekoblet til trimetylsilylgrupper. Andre er cyklosiloksaner. Silikonoljer brukes som smøremidler, termiske væskeoljer eller hydrauliske væsker. De er ikke brannfarlige.
