Vi tenker ikke over at alle bilens rullende deler er smurt med fett. Så hva slags fett har du der? Vaselin går nemlig ikke…
Bildet øverst: En ultramoderne bil – også en elektrisk som denne – har diverse hjul- og andre roterende lagre som er godt smurt med moderne, smarte spesial-fett. (Foto: Volvo Cars)
Av Stein Bekkevold
Teknisk sett er fett et fast eller halvfast stoff som med passe fortykning blir et halvt flytende smøremiddel. Fett kalles grease på engelsk og er ofte en eller annen såpe – faktisk – mikset med en mineralolje, eller noe vegetabilsk. Felles er at fett har høy startviskositet, som – når det kommer inn sideveis krefter (skjærkrefter) – synker til viskositeten i basisoljen.
Denne endringen kalles skjærfortynning. Hele poenget med fett er å holde maskindeler fra hverandre slik at de ikke sveises sammen av trykk og friksjon. For da blir det bråstopp. Og eventyrlige regninger…
Ikke vaselin
Ordet fett brukes noen ganger om smørematerialer som bare er myke eller faste stoffer/væsker med høy viskositet, men disse har ikke slike skjærfortynnende egenskaper som det klassiske smørefettet. For eksempel er vaselin ikke egentlig et smørefett. Det ante vi ikke. Men vi stoler på kjemikerne.
Ny viten i kø
Smørefett påføres noe som bare smøres sjelden – eller aldri – der en olje ikke holder seg på plass når den er tynn. Fett fungerer også som tetningsmiddel, for å stanse vann, skitt og søle. Fettsmurte lagre har ofte bedre friksjonsegenskaper enn oljesmurte, nettopp på grunn av økt smøreevne. Så her står ny detaljviten i kø …
Det er fortsatt ikke uvanlig med trykk-smøring via nipler på kulelagre, i bilverksteder – men sjelden i nye biler; vi gamlinger husker biler med sentralsmøring ved hjelp av en pedal i gulvet … (Foto: Makita)
Olje og såpe
Et ekte fett består – ifølge de med tykke briller og hvit frakk – av en nøye utvalgt olje og/eller noe annet som blandes med et fortykningsmiddel, altså en såpe, for å skape et fast eller halvfast stoff som holder seg på plass.
Fett er pseudo-plastiske væsker, for viskositeten synker jo ved skjærkraft. Etter at tilstrekkelig slik kraft er påført blir viskositeten lik den i oljen som alt startet med. Dette fallet i skjærkraft betyr at fett kalles halvt plastisk, og reduksjonen av skjærkraft over tid gjør fett tiksotropt, ikkerennende.
Noen få fett er reo-tropiske, og blir enda mer tyktflytende når de bearbeides. Fett påføres med fettpistol, som trykker fettet inn på delen som skal smøres og tvinger det inn. Som sagt: Uten fett, full stans.
Såpe
er fortsatt det vanligste emulgeringsmidlet, og valget bestemmes av bruken. Såpen kan være kalsiumstearat, natriumstearat, litiumstearat, eller blandinger av disse. Andre fettsyre-produkter – såpe er for-estret fettsyre – kan være litium-12-hydroksy-stearat der det er mer ekstreme arbeidsforhold, særlig i militære kjøretøy og fly. Det du!
Noen kjenner seg igjen her; spesial hjullagerfett! (Foto: Pennzoil)
Fett er ikke bare fett
Såpenes egenskaper påvirker temperaturmotstand, følsomhet for viskositetsendring, vannmotstand og den kjemiske stabiliteten. Kalsium-sulfonat og polyurea er stadig mer brukte fortykningsmidler, av de som ikke er metallsåper. Finmalte faste stoffer kan også brukes, som leire (eller talkum).
Fettoljebasert fett lages også med andre tyknere som tjære, grafitt eller glimmer, da øker holdbarheten. Silikonfett er ofte tyknet med silika, finmalt spesialsand. Litiumbasert fett er det mest brukte; natrium- og litiumfett har høyere smeltepunkt (dråpepunkt) enn kalsiumfett, men er ikke så motstandsdyktige mot vann. Høyeste brukstemperatur for litiumfett er 120 °C, dette begrenser bruken. Så fett er ikke bare fett. Slik vi naivt trodde før vi lyttet til kjemifolket…
Trykkfaste
Noen fett er EP – extreme pressure. Under særlig høyt trykk eller kraftige støt kan vanlig fett presses så hardt at filmen kollapser og maskindelene kommer i kontakt, med økt friksjon, slitasje eller sammensveising som følge.
EP-fett gir økt beskyttelse etter film-nedbrytning, fordi det danner et særlig tøft belegg på metallet og beskytter det. Slike fett kan inneholde faste smøremidler som grafitt eller molybden-disulfid nettopp for å beskytte – spesielt det siste stoffet er høyeffektivt. Og dyrt.
Ikke i lagre
Faste tilsetningsstoffer som kobber- eller keramisk pulver forbedrer noen fett for stillestående høytrykks- og/eller høytemperatur bruk, eller der korrosjon/fastrusting kan stanse senere demontering. Disse fungerer som slippmiddel og brukes normalt ikke i biler.
Faste tilsetningsstoffer kan generelt ikke brukes i lagre på grunn av små toleranser (ingen slark); de vil snarere gi økt slitasje. Og økt energiforbruk.
Så der kan du se: Det er mye snål vitenskap selv i en vanlig familiebil!
