Det er snodig at USA – på mange måter bilens vugge bortsett fra det som kom fra Tyskland, Frankrike og Storbritannia – i dag nesten ikke lager noen av de gamle, gode modellene. Som flotte og innovative Nash.
Bildet øverst: Nash Ambassador, nå fra 1957, (Foto: Nash)
Av Stein Bekkevold
Svært mange av de tidlige bilmerkene bar jo grunnleggerens navn – og biler som Dodge, Ford, Studebaker, Peugeot, Citroën, Lancia og alle de andre het det de het, så også Nash. Nash Motors Co lå i Kenosha i Wisconsin fra 1916 til 1937.
Fra da til 1954 var Nash bilavdelingen til Nash-Kelvinator Corp. Etter at bilsalget fra mindre firmaer sank fra 1950 – i et marked kjapt overkjørt av De tre store (GM, Ford og Chrysler) som hadde fordeler i storproduksjon, distribusjon og inntekter – valgte Nash å fusjonere med Hudson, og ble til American Motors Corp (AMC).
Nash´ bilproduksjon fortsatte fra 1954 til 1957 under AMC-logoen. Historien er trist, for bilene fra Nash var avanserte, men dyre – og ble utkonkurrert av masseproduserte greier fra De tre store.
Nash Statesman 1951. (Foto: L. G. Lindgren)
Nyvinninger
fra Nash var bl.a. et varme- og ventilasjonssystem i 1938, fortsatt i bruk verden over, selvbærende karosseri fra 1941, setebelter fra 1950, en kompaktbil allerede i 1950, og en tidlig muskelbil i 1957.
Nash ble startet i 1916 av tidligere GM-sjef Charles W. Nash (1864-1948), som nylig hadde kjøpt T. B. Jeffery Co.
Jefferys mest kjente bil var Rambler – bygget i Kenosha, og startet alt i 1902. Nash Model 671 fra 1917 var den første Nash. Salget gikk godt fra 1918 – med 10.283 solgte biler! Flere modeller kom i 1919, og salget steg da til 27.081. Nash levde godt i flere tiår vmd å bygge biler med «ærlig verdi og en pris som ga stort marked.» Som gamle Nash sa.
4WD
Jeffery Quad lastebil ble tidlig et viktig produkt. Rundt 11.500 ble bygget mellom 1913 og 1919. Bilene tok ryddejobben i Tyskland og Frankrike under og etter 1. verdenskrig, under svært tunge forhold. Bilen hadde en spesiell differensial med halvaksler som drev over nav-reduksjon. Og den hadde firehjulsstyring!
Quad fikk raskt rykte som verdens beste 4WD lastebil. Nye Nash Motors ble nå den største produsenten av slike. I 1918 gjorde begrenset kapasitet at fabrikken til Paige-Detroit Motor begynte å montere Quad på lisens. Så Nash var ledende produsent av militære lastebiler ved slutten av første verdenskrig. Etter krigen ble hundrevis brukt i felt – til storstilt utbygging og industriell tømmerhogst.
En tidlig Nash Ambassador – 1948. (Foto: Greg Gjerdingen)
Teknisk sett
Charles Nash overbeviste sjefingeniøren i GMs Oakland-divisjon, finsk-fødte Nils Eric Wahlberg, om å flytte over til Nash. Den første egne motoren kom i 1917 – konstruert av Wahlberg; den hadde overliggende kammer som Nash hadde studert hos Buick.
Wahlberg skal også ha bidratt til den gjennomventilasjon som mange har nå. Deres Weather Eye kom i 1938, der frisk uteluft kom inn i viften i et filtersystem der den ble varmet opp (eller avkjølt) og så sluppet ut via ventiler bak i bilen. Systemet reduserte luftfuktigheten og utjevnet trykket i kupéen.
AMC – og så var det slutt
En annen egenskap ved Nash var ulik sporvidde. Foran var den litt smalere og ga økt stabilitet og snillere svinger. Wahlberg var også hissig på vindtunneltesting og under 2. verdenskrig jobbet han sammen med Ulrich på Nash Airflyte.
Nash´ slagord på 1930-tallet var «Gi kunden mer enn han har betalt for» og bilene levde opp til det. Nyhetene omfattet rekkeåtteren med overliggende kammer, doble tennplugger og ni veivaksel-lagre – i 1930! Modell Ambassador Eight fra 1932 hadde synkronisert girkasse og frihjul, automatisk sentralisert chassissmøring, styring med snekkedrev, og fjæringen kunne justeres fra førerplass. Folk gapte, og gubbene hos GM, Ford og Chrysler freste. Og som mangeårig talsmann for økt bilsikkerhet hadde gamle Nash tidlig sørget for firehjulsbremser. Lenge solgte de alt de klarte å bygge, men overmakten fra Detroit ble for stor. Makta rår. Og markedet talte.
Så ble det American Motors – og så var det slutt …
