Elektrisk transport: Er kjernekraft redningen?

1280px-Three_Mile_Island_Nuclear_Generating_Station_Unit_2
Facebook
Twitter
LinkedIn
Tips en venn

En reaksjon på artikkelen om fossilmotorens fremtid, var spørsmålet om sikker kjernekraft for økt elproduksjon. Og svaret finner du her …

Bildet øverst: Kjernekraftverket ved Three Mile Island i Pennsylvania. (Foto: AmerGen)

Av Stein Bekkevold

Poenget i saken om motorene var forurensninger – og derfor elbiler. Det aller meste av verdens elektrisitet utvinnes ved å brenne kull, olje og gass for å koke vann og drive turbingeneratorer som skaffer strøm, resten kommer fra sol-, vind-, vann- og kjernekraft.

Om el kan utvinnes uten fossil forbrenning, vil selvsagt elektrisk bildrift stå enda sterkere. Derfor spørsmålet om kjernekraft. Et moderne kjernekraftverk skaffer enorme mengder elektrisitet når reaktoren koker vann til damp som driver turbiner og generatorer.

Det meste av kjernekraften i verden kommer fra mange hundre kraftverk der reaktoren er av fisjonstype – de spalter drivstoffet (uran). Fusjons-reaktorer er en kommende type somslår sammen hydrogenatomer (som i solen) og frigjør voldsom energi – men disse  ser vi ikke før år 2050.

Ellers: Det fine med kjernekraft er at den er ren, med unntak av det å finne og foredle drivstoffet – uran. Sånn sett er kjernekraft på linje med utvinning av kull og alt annet vi graver opp …

394 GW

I 2021 var 440 reaktorer i drift, og disse ga 394 gigawatt. Seksti nye er under bygging. Kjernekraft skaffer ti prosent av all el. Andelen har gått ned, for metoden motarbeides. Noen land har mye slik kraft, Frankrike dekker 70 prosent av el-behovet, Ukraina  dekket 53 prosent før Putin invaderte, Slovakia dekker 53 prosent, Ungarn 49 og Belgia 40. USAer verdens største produsent, men dekker bare 19 prosent av det enorme behovet.

I EU står kjernekraft for 30 prosent. Verdens første kjernekraftverk (1954) for el var russisk, ved Obninsk. Det var en prototyp, som ga beskjedne 5 MW og leverte strøm til nettet i fem år.

Det britiske Calder Hall var det første kommersielle, startet i 1956, og ga 50 MW. Så gikk det fort, og fra 1970 til 1975 økte installert effekt 30 prosent årlig.

Oljekrisen i 1974 gjorde at bl.a. Frankrike og Japan faset ut olje og satset på kjernekraft. Den langsomme utbyggingen etter dette kom særlig av at prisen per kraftverk steg voldsomt. Dette kom av strengere forskrifter – og fordi aksjonsgrupper forsinket prosjektene.

Sikkerhet

Damputslippet ved Three Mile Island i Pennsylvania, og nedsmeltingen ved Tsjernobyl, ga økt skepsis. Tsunami-ulykken ved Fukushima i Japan gjorde ikke saken bedre.

Alt skyldtes uheldig oppbygging og menneskelig svikt. Ikke minst Tsjernobyl-ulykken, som kom ved service og nedstenging; reaktoren er en gammel TOKAMAK som kan være upålitelig – navnet betyr TOroidalnaja KAMera s´ MAgnitijm Katusjkami – toroid-kammer med magnet-spoler.

Dagens vestlige kraftverk er modernisert, og bedre data-instrumentert, og skal nå være sikrere, bl.a. er overvåkings-systemene bedre. Men like viktig er å sikre det radioaktive avfallet, ved å støpe det inn i tykt glass og oppbevare det i sikre bergrom.

Så vind- og solkraft er kanskje smartere.

Hovedkilde: FN´s Atomenergibyrå

Les også: Ingen grunn til panikk – fossilt fortsetter i mange år!

  • Arkiv

  • PHP Code Snippets Powered By : XYZScripts.com