Ford Edsel: ”Haben Sie grosse rusk in das forgasser?”

Å stoppe motoren for å redusere forbruk (og varmgang) utfor en fjellovergang er ikke nødvendigvis en god idè! En tur ned sørsiden av Korgfjellet flere tiår før tunnelen kom ga overbevisende læring om dette! At det gikk bra, er nok en dokumentasjon på i hvilken grad lykken er bedre enn forstanden.

Men det var en historie bak…

Sitatet i tittelen hauket en lystig forbipasserende til oss på toppen av Korgfjellet, rett sør for Mo i Rana, en vakker sommerkveld i 1965; der vi sto over et dampende Ford Edsel motorrom og ventet på å kunne fortsette.

Å bruke fingeren var den gangen ikke oppfunnet, men vi hauket tilbake. Med en ordlyd jeg velger å avstå fra her, men jeg kan røpe at det handlet om en reise-anbefaling. Til et veldig varmt sted. Og enveis-billett!

Leilighetsskyss var vanlig

Foranledningen var en hjemtur fra jobb i Bodø til Levanger, i nyanskaffet Ford Edsel 1958-modell. Det skulle bli en både langvarig og krevende reise, selv om vi var særdeles heldige med været. Noe positivt var det tross alt!

Av pekuniære årsaker gjorde jeg som så mange andre den gangen, annonserte etter leilighetspassasjerer; folk som skulle samme vei, og som dermed var med og spleiset på bensinen. For en Ford Edsel gikk jo slett ikke helt gratis – en fet V8 på like under sju liter og med 345 hk krevde jevnlig (og raus) foring!

I brosjyrene har jeg senere sett at snittforbruket ved jevnt 90 km/t ble oppgitt til 1,81 liter på mila (au, au!)

I en slik bil gled man ikke akkurat ubemerket gjennom gatene…

Med brødboks og gitar

Da vi i strålende julisol startet fra Bodø en torsdag formiddag, satt et godt voksent par i baksetet; hun med en diger brødboks med ferdigsmurt niste på fanget, han med hendene foldet og høyt humør. Ved siden av meg i forsetet satt en atskillig yngre lærer, med gitar og – skulle det vise seg – et ganske uslitelig humør (heldigvis!) han også.

Og humør kom godt med. Bodø-Levanger var en tøffere kjøretur den gang enn nå, men selv da burde vi ha nådd målet sent på kveld samme dag. Slik skulle det ikke gå, og da er vi tilbake igjen til bilen.

Ikke var min Ford Edsel veldig gammel, ikke var den veldig mye kjørt, og veldig bra så den ut. Jeg byttet den til meg hos daværende eier som bodde litt utenfor Bodø, og hvis paulun ikke sto i noe rimelig forhold til bilens klasse…

Nærmeste myrhull!

Der og da var vi imidlertid begge svært fornøyde – jeg, fordi jeg jo visste at en Edsel 1958 var en bil av et helt annet kaliber enn min langt mer folkelige (og vesentlig mer kjørte) Ford Custom 300 av samme årgang; han, fordi han nok var klar over at Edselens kompliserte automatkasse sang på siste verset etter å ha vært kjørt tørr for olje… Uvisst av hvilken grunn, valgte han ikke å dele denne kunnskapen med meg.

Automatgiret i Edselen ble styrt med trykknapper på fast rattnav.

Jeg er heller ikke sikker på at han var uvitende om en annen liten skavank ved bilen, som på vår ferd sørover skulle bli langt mer plagsom – et kjølesystem som var tilnærmet ikke-fungerende.

Den lystige trubadur i forsetet skulle nemlig ikke få holde på veldig mange mil, før det måtte stoppes for å finne vann i nærmeste bekk, eventuelt myrhull. Altså kort pause, henting av vann og turen gikk videre. Noen få mil før neste etterfylling. Og neste…

Ford Edsel med rennafart mot Korgfjellet

Allerede opp Saltdalen etter Rognan begynte jeg å grue til det beryktede og meget bratte Korgfjellet ved Mo i Rana. Hvordan i huleste skulle vi klare å komme opp den stigningen uten å koke?

Med tallrike stopp, og etter hvert tømt nisteboks hos paret i baksetet, som etter hvert heller ikke i nevneverdig grad bidro til samtalen om bord, nærmet vi oss ikke den fryktede stigningen før klokka nærmet seg midnatt, så gjennomsnittshastigheten så langt var – mildt sagt – lite imponerende.

På vei inn mot foten av stigningen fylte jeg radiatoren en siste gang, ba en stille bønn, tok rennafart så det holdt, og suste oppover fjellsiden så grusspruten sto som en haglskur både under og bak bilen!

Forgasser-interpellasjonen

Mye amerikaner med mye fart holdt lenge, men litt før toppen lurte sidepassasjeren på om jeg ikke kanskje burde stoppe; det begynte å bli så inn i helsikes varmt under føttene hans!

Det hintet tok jeg på alvor, og svingte av daværende riksvei 50 for en stans. Panseret ble åpnet, og der sto vi i en sky av damp og tittet molefonkent ned på V8-eren. Det var i dette sannhetens øyeblikk at den lystige forbipasserende interpellerte om forgasserens tilstand.

Det måtte ventes litt igjen, før vi kunne begi oss til nærmeste vannpytt for å etterfylle et knastørt kjølesystem.

Dessverre har jeg ingen bevarte bilder av dashbord og interiør, men tegningen gir i alle fall et visst inntrykk, blant annet av det spesielle speedometeret.

Start i siste liten

Startet igjen – og så fikk jeg den geniale idé da vi rundet toppen av fjellet at jeg jo kunne stanse motoren, og dermed spare både kjølesystem og bensin ned den lange utforkjøringen som lå foran oss.

Det var veldig kort fra tanke til handling, og uten servostøtte verken til styring eller bremser bar det utfor. Man kan si at det akselererte ganske friskt uten V8 også nedover Korgfjellets sørside! Dessverre også mer og mindre uten kontroll – å være uten servostyring var en fullstendig annen opplevelse enn jeg hadde trodd, men det var for ingen ting å regne mot å mangle bremseservo!

Det gikk med andre ord fortere og fortere, og det gikk ganske bredt også, av og til. Det var vel nærmest i siste liten at jeg rakk å få startet motoren og få opp bremsetrykk før det bar helt rakt åt skogen!

Passasjerene satset på NSB!

I ettertid har jeg også skjønt bedre hvorfor det kom så mange rare uttrykk fra baksetet under denne ferden…

Kanskje var det heller ikke så mye å undres over at mine leilighetspassasjerer valgte å forlate Edselen på Majavatn stasjon rundt klokka 09.00 påfølgende morgen for å ta toget videre derfra. Av en eller annen merkelig grunn kunne det virke som om de opplevde NSB som hakket tryggere…

Og kjølesystemet? Jo, testet etter ankomst Levanger, viste det seg at radiatoren lakk som en tesil…

Edsel var en bil som ruvet også bakfra, som her med denne 2-dørs hardtop-modellen.

Følg og lik oss:

Legg igjen en kommentar