60 år som bileier, og nesten like mange som biljournalist – klart slikt skaper minner! Nå vil jeg dele noen av dem med leserne av bilstoff.no Noen biler husker jeg bedre enn andre. Denne gangen handler det om en gammel favoritt, Ford Granada 1978, og det som ble dennes siste reise! Saken var først publisert på Broom.no

Bildet øverst: Slik så det ut rett etter at det smalt. Granadaen ser ikke så ille ut – men var totalskadet.

Av Frank Williksen

Den var en publikumsfavoritt på sin tid, den store og rommelige familiebilen Granada fra Ford. På slutten av 1970-tallet var det heller ikke slik at «alle» skulle ha stasjonsvogn. Av Granada valgte de fleste fortsatt sedan, eller limousine, som Ford selv kalte modellen.

En viktig modell var den uansett for Ford, både her hjemme på berget og i Europa generelt.

Takk og pris for forbedringene!

For 1978-modellen skrøt Ford av bilens nye sikkerhetskarosseri, et poeng som skulle bli ekstra viktig for meg da jeg tok bilen på langtest til München-området i Tyskland. Til forbedringen sikkerhetsmessig hørte front og hekk som kunne absorbere vesentlig kraftigere støt enn tidligere, og ekstra forsterkning av selve kupéen med stålbjelker. Takk og pris for forbedringene!

Ford Granada var i 1978 en både elegant og rommelig familiebil.

Mercedesen stoppet ikke!

Det var på hjemtur, underveis nordover mot Kiel, det skjedde.

Etter at trafikken ganske lenge hadde gått i marsjfart rundt 150 – 160 km/t, skjedde det noe like sør for Göttingen. I en lang utforkjøring begynte bremselysene å tennes, og det var tydelig at her ville det bli stopp. Det ble det, biler stoppet pent og pyntelig i begge filer, med et par meter eller tre til bilen foran seg.

Bilen som kom bak meg, en 1960-talls BMW coupé stoppet også, i passe avstand til bagasjerommet mitt.

Stoppe gjorde derimot ikke en Mercedes 250 som kom i friske klyv bak BMW’en.

Nesa i rattringen

Jeg så at det kom til å gå galt, dro til brekket, stemte foten mot bremsepedalen, støttet meg mot rattet, la hodet mot hodestøtten og stirret opp i speilet.

Så smalt det! Og du milde skaper, som det smalt. Det siste jeg husker at jeg så, var noe som mest lignet en vegg av glass og metall i speilet. Og svart ble det. Jeg aner ikke hvor lenge jeg var borte, men det handlet sikkert bare om sekunder.

I speilet så jeg at sjåføren i BMW’en bak meg lå med hodet over rattet, og med smadret frontrute, så her var det behov for hjelp.

Jeg slet med å få opp døra, og klarte det til slutt med å sparke den opp. Da jeg kom bort til bilen, begynte mannen å våkne. Han hadde bare topunkts belte, og hadde banket nesa i rattringen. Frontruta var det sannsynligvis en løs gjenstand som hadde knust.

Den gang som nå var kjøreegenskaper en god Ford-disiplin, noe som også gjaldt for den relativt store Granadaen.

Lynraske Autobahn-polizei

Den uheldige sjåføren var en ung amerikansk soldat på vei hjem til Berlin fra permisjon i Frankfurt. Ham slapp jeg av på flyplassen i Hannover sent på kvelden, da jeg kjørte videre hjemover i ny-leid Mercedes 280 S (det var eneste alternativ hos bilutleiefirmaet i Göttingen i en sen kveldstime).

Noe som imponerte meg voldsomt, var hvor kjapt Autobahn-polizei var på plass, ryddet, snakket med folk og dirigerte trafikken, mens vi sto der i forholdsvis sterk bensindamp – det var flere bensintanker som var slått lekk. I alle fall luktet det nok til at det ikke fristet å takke ja til tilbud om «en røyk» fra langsomt passerende og medfølende skuelystne!

Åpnet bagasjerommet med jekk!

Og den skyldige sjåføren? Jo, en dame i 50-årene på vei til sin fars begravelse. Hun hadde ikke bremset i det hele tatt før hun skjøv BMW’en inn i bilen min – og Granadaen videre inn i bakluka på Fiat’en foran meg

Bagasjerommet på Ford Granada 1978 var stort, hele 710 liter, men nå var det krympet voldsomt. Det var skjøvet helt inn mot navet på bakhjulene, og åpningen var som en passelig brevsprekk.

Høgger’n som tok med bilen og meg til vraktomta i Hedemünden like ved, var så elskverdig å jekke opp åpningen såpass at jeg fikk ut bagasjen (det som var uskadd av den).

Slik presenterte Ford selv modellens sterke sider i brosjyren.

Granadaen overlevde ikke

Hvor de fire vinflaskene som lå stramt pakket i en bærepose på gulvet i baksetet hadde tatt veien, aner jeg fortsatt ikke. Men borte var de. Den nye kaffetrakteren hadde imidlertid overlevd…

Overlevde gjorde definitivt ikke Ford Motor Norges kliss nye Granada 2,0 L. Bilen var knust i hekken og slått fullstendig skjev, og ble kondemnert på stedet.

Kjørte bra – slik Ford pleier

Prøvebilen som fikk en slik trist skjebne, var altså en Ford Granada 2,0 L 1978. Bilen var en av de store familiebilene på markedet – 4,63 meter lang, 1,74 m bred og 1,38 m høy. Akselavstanden var 2,77 m. Egenvekten var 1.240 kg, noe som var anslagsvis 300 – 400 kg lettere enn en bil av tilsvarende størrelse i dag. Minst. Det siste forteller mye om utviklingen sikkerhetsmessig siden den gang!

Til standardutstyret i denne litt dyrere L-utgaven hørte detaljer som sportsfelger, nedfellbart armlene i baksetet, lys i hanskerommet(!) og make-up speil i solskjermen. Bitte litt forskjell fra dagens utstyrsorgier…

Motoren var altså en 2,0 liter bensiner med 4 sylindre i rekke. Den leverte på sitt beste 99 hk, og hadde et dreiemoment på (i dag beskjedne) 151 Nm ved 4.000 omdreininger. Ytelsene var helt akseptable – 0-100 km/t på 12,9 sekunder og toppfart 165 km/t.

Kjørte bra gjorde den selvsagt, det var jo en Ford!

Juksetre – men likevel et ganske stilig instrumentbord på sin tid.

Forkalkning 18 år etter

Hvordan det gikk med meg? Der og da merket jeg ingen ting, hadde ikke vondt noe sted, og var bare klar for å kjøre videre hjemover.

Hvor skumle slike ulykker kan være med tanke på senvirkninger, fikk jeg oppleve i 1996, 18 år etter.

Da truet en raskt voksende forkalkning mellom 4. og 5. nakkehvirvel med å gjøre meg delvis arbeidsufør, til å begynne med merkbart med en venstre arm som ikke lenger fungerte helt etter oppskriften.

Av fortsatt uforståelige grunner var forkalkningen totalt forsvunnet et og et halvt år senere – og jeg har aldri merket noe mer til fenomenet.

– Fantastisk hvilken evne kroppen har til å reparere seg selv, var forklaringen fra min gode venn og fastlege.

Og takk for det; om enn kanskje med litt hjelp…