Etter godt over 50 år som biljournalist har jeg testet et stort antall biler i inn- og utland, og mange minneverdige turer har det blitt. Noen biler husker jeg selvsagt bedre enn andre. Nå vil jeg gjerne dele noen av minnene med dere som leser bloggen min.
Denne gangen handler det om en helt spesiell favoritt, selveste Ur-quattroen fra Audi. Den fikk jeg i oppdrag å kjøre hjem til München etter en førvisning av superbilen hos norske forhandlere.
Dette ble virkelig en tur for minneboka!
Og det er enkelte forslag man bare ikke takker nei til her i livet. Et slikt forslag fikk jeg tidlig på høsten i 1983, og forslagsstilleren var informasjonsavdelingen hos Audi-importør Harald A. Møller.
– Hei, John Qvale her. Vi har en Audi Quattro som har vært på visningsrunde hos norske forhandlere. Kunne du tenke deg å kjøre den tilbake til München for oss? I stedet for å sende den tilbake med tog, tenkte vi at dette kanskje er en bil-opplevelse som ville passe godt til en reportasje?
– Takker JA uten en gang å sjekke kalenderen! Ur-quattro i over 90 mil på autobahn er det umulig å takke nei til, svarte jeg, og slik ble det.
Torsen-differensial
En nydelig høstmorgen rullet jeg i land fra «Prinsesse Ragnhild» i Kiel, og gikk løs på tyske motorveier med fri fart. Det siste var jo en voldsom attraksjon for alle bilentusiaster – så også for meg!
En STOR attraksjon var Ur-quattroen. Det var med denne modellen Audi lanserte sitt legendariske firehjulstrekksystem quattro. Det skjedde da den aller første Quattro ble introdusert i 1980.
Fra starten og de første årene hadde bilen manuelle sperrer, til å begynne med bak ved festet til håndbrekket, senere på dashbordet. I 1987 ble quattro-prinsippet videreutviklet med den nye såkalte Torsen-differensialen (Torque Sensing). Den avløste de tidligere manuelle sperrene. Den eneste manuelle sperren som ble igjen, var en knapp i midtkonsollen som løste ut når man passerte 30 km/t.
Jeg klarte dessverre ikke å finne igjen noe originalbilde av førerplassen i Ur-quattro. Dette er fra en tidlig Audi 80 Quattro, og ligner sterkt, men mangler den digitale speedometervisningen.
Ur-quattro: Hele 200 hestekrefter
1980 var for øvrig det samme året som Alexander Kielland-plattformen gikk rundt, og 123 mennesker omkom i den verste ulykken i norsk oljehistorie. Mange vil huske at Monty Pythons uforglemmelige film «Life of Brian» dette året ble forbudt i Norge av Statens Filmkontroll. Enda flere har nok ikke glemt at vi nå suste inn i jappetiden for full musikk. Det gikk mot en helt ustyrlig forbruks-feber som endte med kollaps på slutten av 1980-tallet.
Audi Quattro var en oppsiktsvekkende bil på sin tid, og den vakte voldsom oppsikt. Den utpreget sportslige bilen hadde en 5-sylindret motor på 2,1 liter med voldsomme 200 hestekrefter!
Produsert 11.452 Ur-quattro
Dette var en nesten uhørt effekt i en personbil den gangen. Med mye lavere vekt enn en tilsvarende stor bil har i dag, ble ytelsene deretter. Akselerasjonen var formidabel! 0-100 km/t på knappe 6,5 sekunder var fort i 1980!
Permanent firehjulstrekk med manuelle sperrer var også en sensasjon. Bilen hadde uavhengige hjuloppheng både foran og bak, og dekkene var heller ikke helt hverdags i 1980: 205/60 x 15.
Karosseriet fikk sin største og mest synlige oppgradering i 1985, med ny grill, nye frontlykter, endret listverk og andre emblemer bak. Det ble produsert 11.452 biler av modellen i perioden 1980 – 1991, og alle Quattro-modeller var håndbygd i Tyskland.
Les også: fem-dørs Audi-coupé som kjører fra det meste
Rally-suksess for Ur-quattro
Til Norge kom det bare fem nye Audi Quattro gjennom Audi-importøren Harald A. Møller i perioden 1981 – 1987. Tre av disse ble registrert på norske skilter, og en står hos Møller på Frysja i Oslo.
Alle andre Ur-quattroer i Norge har senere blitt bruktimportert.
Audi Quattro er ansett som en av de viktigste rallybilene noen gang. Den var en av de første som stilte med firehjulstrekk, noe mange kritikere var skeptiske til. De mente konstruksjonen ble for tung og komplisert, en tvil Quattro gjorde til skamme fra starten. Allerede det andre løpet bilen deltok i endte med seier!
Ikke noe sommel!
Det var altså en sjelden fugl som var på visningsrunde til norske forhandlere den gangen tidlig på 1980-tallet. For meg var det et scoop å få sjansen til en så unik langtur på veier med fri fart – og med en bil ALLE ville takket begeistret ja til å få kjøre.
Jeg følte meg derfor særdeles privilegert da jeg rullet i land i Kiel og svingte ut på autobahn. Strekningen som lå foran meg var drøyt 880 kilometer. Bilen var noe av det mest potente jeg hadde kjørt – og jeg følte meg i brukbar form selv også. Her skulle det ikke somles unødig!
Da var det mulig å kjøre fort
Da jeg rullet ut av Kiel, passerte klokka 10.00 på formiddagen. Været var fint, med lettskyet oppholdsvær og nesten perfekte kjøreforhold. Ur-quattro var ellers en bil som var bygget for føreren først og fremst. Dermed var forutsetningene for å tåle lange strekk med høy fart meget gode.
Ruta fulgte A7 til Würzburg, og dreide der over på A3 mot Nürnberg som videre tok meg forbi Ingolstadt og inn til München. Den gangen var det fri fart nesten ubrutt fra Kiel til München. Trafikken var meget beskjeden sammenlignet med å kjøre den samme strekningen i dag. Det store omslaget i autobahn-trafikk kom med den tyske gjenforeningen i 1989/90. Trafikkveksten har senere vært formidabel – både langs nord-sør aksen, og øst-vest.
Ville ha sin Ur-quattro tilbake
Det var med andre ord mulig å kjøre fort den gangen – og det gjorde jeg. Når en slik bil fikk anledning til fri utfoldelse var det ikke en gang teoretisk aktuelt å holde igjen! I praksis betød det at jeg over lange strekk så toppfarten på 217 km/t blinke fra det digitale speedometeret. Jeg rullet inn i München litt over klokka 17.00 på ettermiddagen. Fortsatt var både bilen og jeg i strålende form, og hadde mer enn gjerne også tatt Wien på strak arm, men siden Audi ville ha tilbake bilen sin, ble altså ikke det mulig, da…
Neppe mulig i dag
Bak meg lå to stopp for tankfylling; det rant en del bensin gjennom med slik kjøring. I tillegg var det et litt lengre stopp for lunsj. Summen av det hele ble under 6 timer effektiv kjøretid fra Kiel til München. Det var fort. Voldsomt fort. Da jeg regnet ut gjennomsnittsfarten til reportasjen i Vi Menn tidlig på 1980-tallet var svaret fra kalkulatoren 168,4 km/t!
En slik snittfart har jeg aldri senere vært i nærheten av, og det er ikke det at jeg ikke har prøvd på lengre turer. Men i dag er dette ikke mulig under normale forhold på dagtid. Til det er det for mange strekninger med fartsbegrensning, for mye veiarbeid – og rett og slett alt for mye trafikk.
