Gjennom mer enn 50 år som biljournalist har jeg testet et stort antall biler i inn- og utland. Noen av dem husker jeg bedre enn andre. Noen av disse minnene vil jeg dele med bilstoff.no-leserne i tiden som kommer. Denne gangen handler det om Renault Dauphine, et fransk forsøk på å utfordre Boblas sterke posisjon på markedet!

Dessverre skulle det vise seg at driftssikkerheten var så som så…

Av Frank Williksen

Mitt sterkeste personlige minne om denne lille franske bilen, er nok den gangen jeg lånte sjefens eksemplar ut på en jobb høsten 1964 – og ikke klarte å få den i revers da jeg skulle kjøre tilbake. Samme hvor mye jeg tuklet med den tynne lille girspaken; på tykkelse med en kulepenn – bakover fikk jeg ikke den forb…… franske bilen til å gå!

Sterkt språkbruk

Enden på visa ble at jeg måtte snu den på det vi greit kan kalle den harde måten: Dytte forover, vri på rattet, dytte bakover, vri på rattet osv. til den var snudd.

Heldigvis var bilen lett, i alle fall etter dagens målestokk, men episoden bidro uansett ikke til å etablere noen tro på franske biler hos undertegnede. Og det skal innrømmes: Språkbruken ved anledningen var det bra at det ikke var tilhørere til…

Dette var et vanlig syn i norsk trafikk tidlig på 1960-tallet. (Fra brosjyre)

Mer enn 9.000 Dauphine i Norge

Renault Dauphine var en liten bil, i samme klasse som Volkswagens mega-suksess: Bobla. Det var da også denne markedslederen som Renault Dauphine tok mål av seg til å utfordre, men der ble den fort for lett.

Likevel var Dauphine en periode veldig populær her i landet. Fra bilimporten ble frigitt i 1960 og ut 1962 var den en av landets aller mest solgte bilmodeller, og alt i alt ble det solgt noe over 9.000 Renault Dauphine i Norge.

 

Et lite glimt av førermiljøet. Denne bilen har automatgir, som ble betjent med de fem trykknappene til venstre på dashbordet. (Renault Classic)

Prøvekjørt på Korsika

Utviklingen av Renault Dauphine startet allerede i 1949, og utgangspunktet var at Renault-ledelsen så at franske forbrukere snart ville ha en bil som samsvarte med velstandsutviklingen i landet. En markedsundersøkelse i 1951 la noen rammer for den nye bilen: Den skulle ha toppfart 110 km/t, ha plass til fire passasjerer, og kunne klare seg med under 0,7 liter bensin pr. mil.

Det var en bil som var grundig testet under ulike forhold i mange år da Renault inviterte pressen til prøvekjøring av nyheten på Korsika, 4. februar 1956. Journalistene kunne kjøre hvor de ville på øya – etter å ha forpliktet seg gjennom skriftlig avtale til å respektere sperrefristen 1. mars 1956.

Skulle hete Corvette!

Da bilen ble vist for første gang i Paris 6. mars 1956, var mer enn 20.000 interesserte til stede, to dager før den offisielle lanseringen under bilutstillingen i Génève.

Under utviklingsperioden hette bilen bare 5CV, men det endelige navnet ble altså Dauphine (Kronprinsesse).

Men egentlig skulle bilen faktisk fått navnet Corvette. Det ble droppet for å unngå konflikt med GM etter at Chevrolet Corvette var blitt lansert like før.

Slik så det ut inne i en tidlig Dauphine, her med manuell girkasse. Ingen setebelter å bry seg om, ingen hodestøtter og svært lite av annen støtte, også… (fra brosjyre)

0-100 på 32 sekunder

Bilen, som gikk i produksjon i 1956, var en direkte etterfølger av suksessmodellen Renault 4CV. I likhet med denne, hadde også Dauphine selvbærende karosseri med motoren bak og drift på bakhjulene. Den var imidlertid både tyngre og større – bl.a. 30 cm lengre – enn forgjengeren.

Med samme motor ble den ikke akkurat noen rakett på veien, heller ikke etter at effekten ble øket til «hele» 32 hk med 66 Nm dreiemoment.

Dauphine var rett og slett kjent for å være en «treg» bil, og det var jo ingen hedersbetegnelse på tidlig 1960-tall heller.

Motoren var en liten firesylindret rekkemotor på 845 cc, og fabrikken oppga selv en akselerasjon 0-100 km/t på hele 32 sekunder. Toppfart på 112 km/t var jo heller ikke egnet til å skremme noen…

Det hjalp riktig nok litt for de mer sportslig interesserte da Renault lanserte den litt mer påkostede Dauphine Gordini med 4-trinns girkasse og 38 hk motor i 1957.

Slik presenterte Oslo-forhandleren A/S Autoimport Renault Dauphine for kundene helt på begynnelsen av 1960-tallet.

Billig i drift

Dauphine var ganske tidlig ute med automatisk choke, slik at sjåføren slapp å justere blandingsforholdet mellom luft og bensin ved kald motor for å få lettere start. I motsetning til Bobla var hekkmotoren i Renault Dauphine vannavkjølt, noe som ga mer effektivt varmeapparat.

Bilen var kjent for å være snill med bensindråpene. Fabrikken oppga selv et gjennomsnittsforbruk på småpene 0,57 liter på mila i lett terreng og jevnt 70 km/t, og mente i tillegg at bensintanken på 32 liter burde holde til en rekkevidde på rundt 48 mil.

Mer enn 2,1 millioner produsert

Bilen var 3,95 lang og 1,52 m bred. Høyden var 1,44 meter, og akselavstanden 2,27 m. Plassen i baksetet var mildt sagt begrenset, selv om fire dører ga enklere inn- og utstigning enn på en to-dørs bil. Bagasjeplassen under panseret foran var heller ikke mye å skrive hjem om, og det kostet også mye plass å ha reservehjulet stukket inn under bagasjerommet foran.

Typisk for tiden var bilen lett. Egenvekten var bare 695 kg, i alle fall 200 – 300 kg lettere enn en moderne bil i samme klasse i dag.

Renault startet produksjon av Dauphine-modellen i Frankrike i 1956, og da den gikk ut av produksjon drøyt 10 år senere var det produsert i alt 2.150.738 biler. Med dette var bilen den første franske bilmodell som passerte 2 millioner solgte biler, så for Renault var modellen uten tvil en suksess.

Rallysportutgaven Dauphine 1093 kunne friste med hele 49 hk! (Foto: Renault)

Dauphine 1093 med 49 hk

Blant disse var det også mange spesialversjoner, som for eksempel Ondine, den mer sportslige Gordini og rallysportutgaven Dauphine 1093.

Den sistnevnte kom i 1961, og var utviklet av Renaults motorsportavdeling med basis i en standard Dauphine sedan. Bilen kunne bare leveres med hvit lakk med doble blå dekorstriper, og det ble solgt 1.650 biler av denne i 1962. Året etter fikk 1093 for øvrig skivebremser på alle hjul, og til rallyutrustningen hørte ellers blant annet fire kraftige Cibié ekstralykter.

Motoren var fortsatt en rekkefirer på 845 cc, men her med 49 hk.

Nevnes bør også den lekre lille 2-dørs kupèen Caravelle, og cabriolet-versjonen Floride, som begge var basert på Dauphine.

Utfordre Bobla klarte den aldri

I totalantallet inngikk varierende antall Renault Dauphine produsert i en lang rekke land, blant annet i Sør-Afrika, Australia, Mexico, Belgia, Italia, Brasil, Spania, USA og Japan.

Mange av de som fortsatt husker Renault Dauphine, vil nok mest huske bilen for svak motor og heller tvilsomme kjøreegenskaper. Driftssikkerheten var dessuten så som så, og ikke minst på store markeder som England og USA fikk bilen gjennomgå for mange mekaniske problemer – og generelt dårlig rustbeskyttelse.

Noen verdig utfordrer til VW-Bobla ble den derfor aldri, uansett hvor mye man fristet med fransk komfort!

Les også: Renault 16: 50 år siden den første flerbruksbilen kom