Fords 1960-talls skjønnhet hette Taunus 17M

Jeg må beklage at det har vært litt for stille en stund på bilstoff.no! Litt sommer-sløvhet får ta det meste av skylda, men nå er det på tide å brette opp ermene litt igjen…

Jeg starter med et tilbakeblikk helt til 1960-tallet, da jeg som ung motorjournalist hadde gleden av å stifte bekjentskap med Ford 17M fra 1967/68.

Denne bilen var en oppdatert utgave av det mange mente var 60-åras vakreste bildesign, nemlig Ford Taunus 17M som ble lansert på første halvdel av 1960-årene med en sideprofil som en langstrakt oval. Profilen var i all hovedsak beholdt på 1967-utgaven også, men i noe mindre ekstrem form.

Samtidig var både front og hekk strammet opp og gjort litt mindre runde i formene. På førerplass husker jeg godt hvor imponert jeg ble over det flotte dashbordet i bilen – stilig design og veldig oversiktlig. Så var det ikke så mye å gå seg vill i heller den gangen – alt var enkelt, analogt og akkurat slik du så det.

Både dashbord og interiør i Ford 17M midt på 1960-tallet var elegante greier!

V4-motor også i nye 17M

Taunus-navnet ble på denne tiden borte fra de store familiebilene til Ford, slik at bare 17M sto igjen. Det ble sagt at dette var gjort for å redusere koblingen til forgjengeren, som hadde hatt en god del problemer med de første V4-motorene.

Taunus-navnet levde jo ellers godt videre hos Ford på den nest største familiebil-modellen helt til tidlig på 1980-tallet, da Sierra suste inn og overtok i 1982.

V4-motor hadde også nye 17M, men nå i en langt mer driftssikker og problemfri utgave – enten 1,5 liter (67 hk) eller 1,7 liter (78 hk).

Vettskremt japaner i STOR amerikaner!

Automatisk choke!

Dette var moderne motorer for sin tid, blant annet med automatisk choke og forvarmet forgasser.

Bare det å få automatisk choke var et stort fremskritt. Nå justerte motoren blandingsforholdet selv ved kaldstart, i stedet for den gamle løsningen der sjåføren selv måtte trekke ut en knapp på dashbordet til det han mente var passe fet blanding (økt andel bensin) for start av motoren.

Dette var Ford tidlig ute med – veldig mange merker og modeller hadde manuell choke godt inn på 1970-tallet.

Dette bildet, tatt ved Øyestad IFs fotballbane på Nedenes, antyder stort bagasjerom. Og det var det…

Ingen rakett

Noe av det som har forandret seg kraftig siden den gang, er effekt og ytelser. Da jeg prøvekjørte 1967-utgaven av Ford 17M i 2-dørs utgave i Arendal, husker jeg godt at jeg opplevde den som «en sprek bil».

Jommen sa jeg sprek: Med 1,5 liter V4 og 67 hk trengte den 21,5 sekunder fra 0 til 100 km/t, mens toppfarten var moderate 135 km/t. Ikke at det var veier til så mye mer heller, mange steder den gang. Tilsvarende ytelser for 1,7-literen var 17 sekunder blank og 145 km/t.

Forbruket Ford oppga for 17M-modellene var 0,81 l/mil for den minste, og 0,86 for den litt sterkere 1,7-literen.

Ikke spesielt økonomisk i drift heller, med andre ord.

Ford Fiesta ST-Line: Liten bil – stor moro

Lav vekt hjalp godt

Trekkraften var heller ikke egnet til å imponere en blasert 2019-sjåfør – rundt 120 Nm for den minste motoren, og drøyt 140 Nm for den største.

På datidens bilmarked var dette slett ikke så verst. Det var veldig lett å finne biler med dårligere ytelser enn dette!

Det disse bilene manglet i effekt, tok de langt på vei igjen med lav vekt. Den 2-dørs modellen jeg kjørte, hadde en egenvekt på bare 990 kg, og selv 5-dørs stasjonsvogn (Turnier) veide ikke mer enn 1.080 kg. Bagasjerommet i sedanen rommet hele 650 liter, noe som slår det meste av moderne personbiler med god margin. Likevel var bilen den gang vesentlig smalere enn dagens Mondeo, som vel er den som nærmest kan sies å være dagens etterfølger til 17M.

Nå veier den store Forden 636 kg mer!

Forskjellen er stor. Dagens Mondeo sedan er nærmere 30 cm lengre og 14 cm bredere enn 1967-utgaven av Fords store familiebil den gang. I dag finnes det ingen 2-dørs Mondeo sedan, men om vi sammenligner egenvekten på 5-dørs stasjonsvogn da og nå, så ser vi at dagens bensin HEV (hybrid) stasjonsvogn har en egenvekt på 1.716 kg, mot Turnier 1967, som veide 1.080 kg – dagens modell veier altså 636 kg mer! Selv om den også er noe større, ligger mye av forklaringen på vektøkningen i avanserte sikkerhetssystemer som rett og slett ikke eksisterte mot slutten av 1960-tallet.

Askebegeret var vi veldig opptatt av den gangen. I 17M var det både stort og velplassert.

Rask og sparsom med dråpene

Forklaringen på det store bagasjevolumet er først og fremst å finne i sideveggene. I 1967 var det lite innertrekk og skjulte rom for ditt og datt – det var stort sett bare den uisolerte stålplata mellom bagasjen og utsiden.

Langt tynnere sidevegger forklarer også mye av den gode innvendige plassen bilen var kjent for. Men så var det mye mindre ekstra som skulle inn bak sidepanelene enn i dag, når sideforsterkningsbjelker og litt av hvert annet skal på plass.

For å få fart på all den ekstra vekten har dagens modell dessuten en helt annen motorkraft enn forgjengeren fra 60-tallet. Bensin-hybrid Ford Mondeo leverer 187 hk, og gjør 0-100 km/t på småpene 9,4 sekunder. Toppfarten er 187 km/t. De høye ytelsene er ikke til hinder for gunstige forbrukstall: Ford oppgir for hybriden 0,44 – 0,50 l/mil ved blandet kjøring. Som vanlig litt optimistisk, jeg noterte 0,61 l/mil etter en ukes blanding av småkjøring og litt lengre turer.

Bilen «som tar vare på seg selv»!

Sterkere altså, mye raskere – og går attpåtil mye billigere. For ikke å snakke om hvor mye renere dagens hybrid går sammenlignet med ganske så urenset V4-eksos i 1967.

Ford var ellers tidlig ute også når det gjaldt løpende vedlikehold av bilen, og lovet for 17M 1967-modell en bil «som tar vare på seg selv» for «at De kan spare enda mer!»

Dette forklarte Ford gjennom et nytt 10-punkts «stell-deg-selv»-program:

  1. V-motor, verdensrekordprøvet for sin pålitelighet over 358.000 kilometer.
  2. Skifting av motorolje bare hver 5.000 km
  3. Skifting av gearolje bare hver 20.000 km
  4. Ingen skifting av bakakselolje
  5. Overhodet ingen understellsmøring
  6. Galvaniserte plater i karosseriets underside
  7. Øket karosseristyrke
  8. Firelags krombehandling gir de blanke detaljer varig glans
  9. 2 års frostvæske beskytter effektivt ned til -30 grader
  10. Selvjusterende bremser, med limte belegg.

Litt av hvert som har blitt enklere og rimeligere med årene der også, altså!

“Mest dynamiske og spennende Ford noen sinne”

Følg og lik oss:

Legg igjen en kommentar